Pearl Jam – Pearl Jam (J Records cd, 2006)

1) Life Wasted; 2) World Wide Suicide; 3) Comatose; 4) Severed Hand; 5) Marker in the Sand; 6) Parachutes; 7) Unemployable; 8) Big Wave; 9) Gone; 10) Wasted Reprise; 11) Army Reserve; 12) Come Back; 13) Inside Job          

Pearl Jam fulgte opp Lost Dogs med nok et samlealbum. I november 2004 kom Rearviewmirror (Greatest Hits 1991–2003) ut, og med det rullet de ut sitt tyngste skyts, med andre ord en dobbel samle-cd med deres mest kjente låter. I løpet av mer enn to timer og 20 minutter slo albumet fast at Pearl Jam var sin generasjons ledende eksponenter for klassisk rock. At det kom to samlealbum i løpet av to år, handlet sikkert om at det gikk fire år mellom Riot Act og Pearl Jam, men var muligens også en konsekvens av at Epic mistet gullkalven til J Records, som var en del av Sony Music.

«Pearl Jam» ble spilt inn i samme studio i Seattle som det foregående studioalbumet ble, og med samme produsent som ved forrige korsvei, Adam Kasper. Dette ble det siste samarbeidet med Kasper. På neste plate var de tilbake med sin tidligere faste produsent Brendan O’Brien. Innspillingsprosessen tok mer enn et år, mye fordi de, som så ofte før, turnerte mellom slagene. I tillegg ble Vedder far, og selv rockestjerner tok foreldrepermisjon.

Selv om Vedder og de andre aldri fremsto like visjonære som de aller største, som Dylan, Young, Townshend, Waits og Garcia, bar de på en stor sosial og politisk samvittighet, en empati som opplevdes som ektefølt. De ble altfor ofte anklaget for å være pompøst «viktige» og selvhøytidelige, men det var vel prisen å betale i den ironiske tidsalderen. Det var som vanlig samfunnsutviklingen i hjemlandet som opptok Vedder mest, der temaer som den mislykkede «war on terror», sosial elendighet og korrupte samfunnsstrukturer ble formidlet gjennom øynene til forskjellige karakterer.

Et selvtitulert album så langt ut i karrieren var ofte et forsøk på å signalisere et skifte eller en ny start, og det var godt mulig at det var slik medlemmene i Pearl Jam opplevde det, men for publikum var det lite som tydet på noe slikt. Pearl Jam la seg pent til rette sammen med de foregående platene, med den sedvanlige kombinasjonen av harde rockelåter, pene ballader og noe midt imellom. Platen ble riktignok omtalt som en tilbakevending til de aggressive, punkete låtene fra Vs. og Vitalogy, noe som for så vidt var korrekt, men det var snakk om nyanser. Pearl Jam hadde alltid hatt både det harde og det myke i sin klassiske rock, også denne gangen, selv om vekten lå mest på de tyngre sakene. Mest av alt var det naturlig å se Pearl Jam i rett linje etter Yield, Binaural og Riot Act. Det medførte at bandet fikk et stempel som smått kjedelige og forutsigbare blant hipstere som visste hva som til enhver tid var «rett» å lytte til, og det var på dette tidspunktet i karrieren liten tvil om at det var lett gjenkjennelige saker som ble levert. Med en så etablert form og fasong var det naturligvis kvaliteten på arrangementene og låtene som avgjorde hva man fikk ut av «nok et album» fra Vedder og co.

Pearl Jam manglet til en viss grad de virkelig sterke sangene som skilte seg ut og kunne ha løftet platen til de store høydene. Det ble kompensert med mye energi og en løssluppen, organisk vibb, som sikkert oppsto som følge av at de fem gikk i studio nærmest på bar bakke, uten ferdige sanger å jobbe med. Det var god stemning mellom de fem, noe som avleiret seg i musikken, som låt frisk og inspirert, til tross for det velkjente formatet og mangelen på store overraskelser. Det svingte av de middelaldrende millionærene, og de kom opp med en konsis hardrockplate der musikken sto godt til de sinte tekstene. Vreden til Vedder i World Wide Suicide, over krigen i Irak, var ikke til å tvile på. De gikk som vanlig hardt ut av startblokkene, med den ene harde låten etter den andre, og det var først på det sjette sporet at de tok foten av pedalen, med balladen Parachutes. Andre halvdel hadde flere ballader å by på, i Come Back, Inside Job og Gone. Disse fire var alle brukbare, men denne gangen, i motsetning til så ofte tidligere, var det det hardere stoffet som var mest vellykket. Og det til tross for at Vedder kanskje var en vel så god balladesanger som når han fyrte seg opp og red rocketoget inn i stormens øye.

Life Wasted var en klassisk Pearl Jam-åpner, ikke blant deres sterkeste, men med et fett bærende riff. Nevnte World Wide Suicide var derimot heljuten, med en engasjert Vedder på toppen av mye elektrisk gitarstrøm. Neste høydepunkt var den mildt funky Marker In The Sand, med formidabelt spill av trommeslager Cameron og et nydelig, melodiøst stikk. Poprocken i Army Reserve åpnet vinduene på vidt gap og var også verdt å stoppe opp ved.

Omslaget, med en avokado mot blå bakgrunn, kunne man grunne lenge på uten å finne særlig mening i. I motsetning til musikken.

Rating: 7,5/10