Agents of Oblivion- Agents Of Oblivion (Rotten Records cd, 2000)
1) Endsmouth; 2) Slave Riot; 3) A Song That Crawls; 4) Dead Girl; 5) Phantom Green; 6) The Hangman’s Daughter; 7) Ladybug; 8) Ash of the Mind; 9) Wither; 10) Paroled in ’54»; 11) Anthem (For This Haunted City); 12) Cosmic Dancer; 13) Big Black Backwards
«The agents of oblivion descend upon the sane, caked with mud and mother’s blood.»
Dax Riggs’ status var nok for mange rotfestet i bragdene hans med Acid Bath, men for meg var det han foretok seg etter at bandet ga seg enda mer givende, enten det var med Agents of Oblivion, Deadboy & the Elephantmen eller som soloartist.
Bandet Daisyhead & The Mooncrickets hadde Riggs startet i 1995, mens Acid Bath fortsatt var aktive. Prosjektet pekte bort fra metalen og frem mot det han skulle gjøre senere, men kom aldri ut av startgropa. Det gikk bedre med Agents of Oblivion, som han dannet etter Acid Baths tragiske endelikt i 1997, da bassist Audie Pitre døde i en bilulykke. Der slo han seg sammen med tidligere Acid Bath-medlem Mike Sanchez på gitar, Alex Bergeron på bass, Chuck Pitre på keyboards, Jeff McCarty på trommer og Danny Barnett på gitar. Bergeron og McCarty hadde spilt inn albumet Wounds, Scars and Other Happy Stories med metalbandet Fuel i 1996, mens Chuck Pitre ikke hadde noen tidligere plateinnspillinger på CV-en.
Agents of Oblivion rakk bare ett album før det hele var over, men de leverte et av 2000s bedre greier. Selv om de hentet navnet fra en linje i diktet The Beautiful Downgrade, som avsluttet Acid Baths andre og siste album, og omslagskunsten var hentet fra Hellboys tegneserieunivers, var det lite rendyrket doom og metal i miksen. Musikken var fortsatt gitarbasert, og det bråkte tidvis godt av Riggs, Sanchez og de andre, men var tuftet på grunge, hardrock, psykedelisk rock og sumpinspirert punkblues, gjerne med akustiske og elektriske gitarer i kombinasjon.
Sangene brant intenst. Riggs’ tekster og sang sammen med gitarspillet til Sanchez og de andre, skapte en bekmørk stemning. Følelsen av at et urovekkende beist var i ferd med å reise seg i de mest utilgjengelige sumpene i Louisiana, var til å ta og føle på. Musikken var klam og svett, fylt av en særegen fortvilelse og fremført med fullt alvor og et skjevt glimt i øyet på samme tid. Tekstene til Riggs tok opp mange av de samme temaene som i Acid Bath. De inneholdt tegneserieaktige, men likevel originale, skildringer av død og elendighet, hele veien med en undertone av lengsel og anger. Lyrikken sto perfekt godt til musikken.
Balladene, som nyinnspillingen av Dead Girl (fra Acid Baths andre album), Endsmouth, A Song That Crawls og Phantom Green, kombinerte grunge à la Alice in Chains med countryblues og en dråpe av glamrock ala T. Rex. At bandet hadde sans for Marc Bolan, ble slått grundig fast med en fenomenal versjon av Cosmic Dancer. De halte sangen ut av syttitallets England og plasserte den trygt i de amerikanske sørstatenes lumre gotikk. At noen noensinne skulle gjøre den bedre enn Bolan, hadde jeg aldri trodd, men slik var det faktisk. Et høydepunkt!
I de raskere sangene var foredraget grovere og tyngre. Inspirasjonen fra grunge gjorde seg gjeldende også der, særlig fra Soundgarden. Noe av grunnen til sammenligningene med både Soundgarden og Alice in Chains lå i Dax Riggs’ vokal, som tidvis befant seg nær både Chris Cornell og Layne Staley. Og han var ikke dårligere enn noen av dem. Dèt brakte den undervurderte Riggs helt opp i eliteklassen blant amerikanske rockevokalister på nittitallet.
Rating: 8/10
