Grace Slick – Welcome To The Wrecking Ball (RCA LP, 1981)
1) Wrecking Ball; 2) Mistreater; 3) Shot In The Dark; 4) Round & Round; 5) Shooting Star; 6) Just A Little Love; 7) Sea Of Love; 8) Lines; 9) Right Kind; 10) No More Heroes
Etter et opphold på tre år var Grace Slick tilbake i Jefferson Starship da bandet ga ut Modern Times i april 1981. Hun kom tilbake mot slutten av innspillingene, og bidraget hennes var beskjedent, men hun var i alle fall med igjen. Før albumet nådde platebutikkene, rakk hun å gi ut sin tredje soloplate, Welcome To The Wrecking Ball, som dukket opp i januar 1981. Da var det bare ti måneder siden hennes andre soloalbum ble utgitt, så begynnelsen av åttitallet var en aktiv periode for Slick.
Hun fortsatte samarbeidet med gitarist og låtskriver Scott Zito og produsent Ron Frangipane, som begge hadde vært sentrale på Dreams året før. På Dreams hadde Slick skrevet fem av låtene selv, og selv om resultatet var et svakt album totalt sett, var det en viss tiltrekningskraft i de personlige balladene hennes. Denne gangen var alle sangene komponert av Zito, mens Slick nøyde seg med å skrive fire av tekstene. Det fikk enkelte kritikere til å karakterisere Welcome To The Wrecking Ball som et Zito-album med Grace Slick som gjestevokalist. Det var en undervurdering av Slick, som hadde en sterk personlighet. Selv om hun ikke virket spesielt påskrudd denne gangen, var hun likevel hovedpersonen på platen. Den kraftige sirenestemmen hennes var i behold, og hun leverte tekstene med fynd og klem.
Omslaget skrek corporate rock, og det da var det som ble servert også. Den radiotilpassede hardrocken til Zito og Frangipane ga ikke mye rom for nyanser. Det aller meste av materialet var middels og klisjefylt, med en typisk tøff, men imøtekommende produksjon. Det var ingen dybde å finne på en plate som mer eller mindre nøyde seg med å posere, ikledd tidens moderne gevanter. Det var mer enn synd, med tanke på Slicks uomtvistelige talent og evne til å være personlig og samtidig treffe et stort publikum på et dypere plan.
Platen åpnet med tittelsporet, som var en klisjéstorm av de sjeldne, med en Slick som ikke klarte å variere sirenebruken. Det fortsatte i samme stil frem til balladen Shooting Star, der både lytteren og vokalisten fikk en pustepause i det som ble platens første brukbare spor. På side to hadde Just A Little Love et kult, sleazy riff som begrenset skadevirkningene av den puteflaue teksten. Lines hadde mye reggae i seg, uten at det ble noe stort høydepunkt av den grunn. I den avsluttende No More Heroes konstaterte Slick at det ikke lenger var plass til helter. I det selskapet kunne hun godt ha regnet med seg selv.
Publikum lot seg heller ikke imponere. Welcome To The Wrecking Ball måtte nøye seg med en 48. plass i USA. I resten av verden var det vel bare Norge som brydde seg, med en 33. plass på VG-lista som resultat.
