Deadboy & The Elephant Men – If This Is Hell, Then I’m Lucky (Elephantmen Recording Company cd, 2002)
1) Strange Television; 2) Waking Up Insane; 3) Song with No Name; 4) Graves Beyond Windows; 5) Otherworldly Dreamer; 6) Like the Dead Would Laugh; 7) High Monster; 8) Heart of Green; 9) Barefoot in the Dark; 10) Deadboy and the Elephantmen Theme Song
Dax Riggs gikk raskt videre etter at Agents Of Oblivion kastet inn årene etter bare ett album. Det var synd at bandet sprakk så raskt, for det var mye å utforske videre i deres kombinasjon av sørstatsgotikk, punkblues og hardrock. Heldigvis tok Riggs med seg det beste fra både Agents Of Oblivion og Acid Bath da han sparket i gang Deadboy & the Elephant Men. Den nye gruppa hans, med et av tidenes mest WTF-navn, videreutviklet den særegne og skumle atmosfæren fra begge band. Musikalsk hadde Riggs fjernet seg stadig mer fra metalen som dominerte Acid Baths to album, i stor grad allerede på Agents-platen og så godt som fullstendig på If This Is Hell, I’m Lucky. Det betød ikke at uttrykket var blitt mindre intenst. Tvert imot.
Deadboy & the Elephant Men ble stiftet på tampen av 2000. Besetningen rundt Riggs varierte noe de første årene. Da debutalbumet ble spilt inn, bestod gruppa av Riggs på sang, Jason Dupre på gitar, Christopher T. Gautreaux på bass og Jeff LeCompte på trommer.
En mulig forklaring på det merkelige bandnavnet kunne finnes i Riggs’ oppvekst. Han ble oppdratt som Jehovas vitne, men vendte seg bort fra religionen etter å ha sett filmen Elefantmannen på TV. Tro det den som vil. Historien viste uansett frem Riggs’ evne til å spinne forunderlige fortellinger, som regel forankret i en verden av død, blod og makabre (vrang)forestillinger. Han skrev forbløffende originale og litterære tekster, med inspirasjon fra Flannery O’Connor, tegneserier av det nattsvarte slaget og bluesens mytologisering av død og skjebnesvangre hendelser. Det hele var plassert innenfor de geografiske og åndelige rammene av de amerikanske sørstatene. Det var som om Mississippi, med alt sitt vesen og historiske mørke, rant gjennom sangene.
Musikken var en gumbo av punk, blues, folk og rock. Det sjanglet av gårde som om bandet stod på et skrått dekk i ferd med å kantre, mens Riggs sang med lange, skakke vokaler. Resultatet var et foruroligende brygg det ikke var lett å trenge gjennom, der sangene slet seg dronene frem. Platen krevde konsentrert lytting, og verdien av opplevelsen økte betydelig dersom man tok seg tid til virkelig å lytte og samtidig ta inn tekstene. If This Is Hell, Then I’m Lucky var en dypt psykedelisk opplevelse, med noe av den samme atmosfæren som Nick Cave cirka Your Funeral… My Trial og de tidlige platene til Crime And The City Solution. Ikke alle sangene hadde like mye å by på, og enkelte ganger nærmet Deadboy seg det seigt melodramatiske. Det var likevel bare unntaksvis, og stort sett var debuten veldig vellykket.
Riggs hadde gjort det godt med Acid Bath og Agents Of Oblivion, men det var opplevelse av at han virkelig hadde funnet sitt rette hjem i musikken til Deadboy. Han beskrev selv uttrykket som et sted mellom Van Morrison og Richard Hell, bare langt mer primitivt. Det var ingen dum sammenligning.
Platen ble utgitt på nytt av Fat Possum i 2008, denne gangen kreditert Dax Riggs alene. En ny utgivelse fulgte i 2010, da på Rotten Records, og på det tidspunktet var platen igjen kreditert Deadboy & The Elephant Men. Snakk om å gjøre det vanskelig for seg selv.
Rating: 8/10
