The Third and the Mortal – Memoirs (Voices of Wonder cd, 2002)

1) Zeppoliner; 2) Good Evening Mr. Q; 3) The City; 4) Reflections; 5) Thin Dark Line; 6) Fools like Us; 7) Those of My Kind; 8) Simple Minds; 9) Spider

Etter at turneen i kjølvannet av In This Room var avsluttet, sluttet Ann-Mari Edvardsen, for å konsentrere seg om en karriere innen opera. Deretter tok det fem år før The Third and the Mortal var tilbake med sitt fjerde og siste album.

På omslaget til Memoirs ble gruppemedlemmene («personell») oppgitt som Rune Hoemsnes, Finn Olav Holthe, Geir Nilsen og Trond Engum. Blant den lange listen med «additional personnel», som blant annet inkluderte Snorre Ruch (Thorns, Mayhem) og bassist Frank Stavem – tidligere fast medlem i The Third and the Mortal – fant man også Kirsti Huke. Hun var for alle praktiske formål bandets nye vokalist. Huke etablerte sin egen kvartett i 1998 og fikk en lang karriere, med hovedfokus på jazz, men hun jobbet også med pop og mer eksperimentell musikk. Kirsti Huke, sammen med Ola Kvernberg, gjorde et voldsomt inntrykk på meg på en minikonsert på et privat arrangement i Trondheim i 2014.

At den kunstnerisk utålmodige gjengen hadde overraskelser å by på etter fem års stillhet, var neppe uventet for noen. At de skulle komme tilbake med et trip hop-album, var derimot mindre forventet. I 2002 var trip hop mer eller mindre over som egen sjanger. Stilen hadde blitt en av mange inspirasjonskilder i populærmusikken, men som selvstendig uttrykk var det blitt langt mellom skålene. Artistene som definerte trip hop, gjorde sine beste ting på nittitallet og hadde gått videre, enten det gjaldt Portishead, Massive Attack, Tricky, Peace Orchestra, Morcheeba eller andre. Det forhindret ikke The Third and the Mortal fra å ta stilen helt ut i 2002. Den karakteristiske, slepende rytmen lå til grunn for samtlige ni spor. Dermed leverte bandet sitt stilistisk mest rendyrkede album siden goth metal-debuten. De opererte fortsatt et godt stykke unna den mest konvensjonelle musikken i samtiden. Her fantes ingen lettvinte refrenger eller populistiske forsøk på å «få folk til å danse», og evnen til å skape mørke atmosfærer var fortsatt intakt. Låtene var krydret med xylofon, saksofon, trompet, obo og loops. Tidvis nærmet de seg det Ulver gjorde på Perdition City to år tidligere. Det var lett å mane frem bilder av storby, nattlig regnvær, noe som også sendte tankene til Bohren & der Club of Gores metropolfantasier, selv om det tyske bandet brukte andre stilistiske virkemidler.

Samtidig ble trip hop-rammene noe av en tvangstrøye. Låtene ble sperret inne i den karakteristiske, slepende rytmen, og arrangementene ga ikke Huke det største handlingsrommet. Hun ble fanget i rollen som en mer eller mindre tradisjonell sangerinne – i motsetning til Tears Laid in Earth og In This Room, som ga henholdsvis Kari Rueslåtten og Ann-Mari Edvardsen stort handlingsrom og mulighet til å prege både tone og ånd i musikken. Det var også innslag av mannlig vokal ved Andreas Elvenes, som ikke var spesielt vellykket, i sitt affekterte forsøk på å «ta en Bowie». Albumet hadde trolig tjent på heller å utnytte Hukes store potensial fullt ut. Huke stod ikke tilbake for sine to forgjengere bak mikrofonen, men fikk dessverre ikke fullt ut anledning til å vise hva hun kunne.

Memoirs ble gruppens siste studioalbum. De rundet av karrieren i 2005 med Project Bluebook, et album som samlet opp uutgitt materiale fra Memoirs-innspillingene samt noen konsertopptak.

Rating: 6,5/10