John Fogerty – Wrote A Song For Everyone (Vanguard cd, 2013)

1) Fortunate Son; 2) Almost Saturday Night; 3) Lodi; 4) Mystic Highway; 5) Wrote a Song For Everyone; 6) Bad Moon Rising; 7) Long as I Can See the Light; 8) Born on the Bayou; 9) Train of Fools; 10) Someday Never Comes; 11) Who’ll Stop the Rain; 12) Hot Rod Heart; 13) Have You Ever Seen the Rain?; 14) Proud Mary

Fra 2011 til 2013 spilte John Fogerty inn nye versjoner av 12 av sine mest kjente låter, i tillegg til to nyskrevne sanger. Vinklingen på gjenbruken var å invitere kjente artister til å bidra på hver låt. De fleste gjestene befant seg innenfor country- og klassisk rock-segmentet, og det var neppe vanskelig å få dem med på prosjektet. Kanskje var Fogerty inspirert av Ray Davies, som benyttet samme konsept på See My Friends i 2010. Og Wrote a Song for Everyone, ble, som i Davies’ tilfelle, en blandet fornøyelse.

Det var de to nye låtene som vekket størst interesse, som begge ble fremført uten gjester. Mystic Highway var en lang (til Fogerty å være) countryrocker, med saftig refreng, tungt midtparti og en liten gospelvri. En vellykket låt, som ville vært et høydepunkt på Revival. Train of Fools, derimot, var stampende bluesrock av den mer stillestående sorten. Den fikk aldri det store løftet, blant annet på grunn av et malplassert “na-na-na”-parti og mangel på melodisk snert.

De 12 nyinnspillingene med samarbeidspartnere, varierte nivået fra det trivelige til det tlikegyldige. At Fogerty brukte tid på tomme cowboyhatter som Keith Urban (Almost Saturday Night) og Brad Paisley (Hot Rod Heart) fremstod som meningsløst – og resultatet ble lite annet enn glinsende countrypop med flau ettersmak. Bedre gikk det med Alan Jackson i Have You Ever Seen the Rain, selv om sangen i seg selv var så utspilt at resultatet ikke gjorde stort inntrykk.

Det beste samarbeidet med countryartistene var tittelsporet, hvor Miranda Lambert leverte en sår og intens vokalprestasjon over en nydelig melodi. Et annet sterkt øyeblikk var Who’ll Stop the Rain, der Bob Seger la bredsiden til med sin kraftfulle og sjelfulle røst, i et samarbeid som ble mer enn bare “gamle menn gjør så godt de kan”.

Hvordan Fogerty endte opp med Kid Rock i Born on the Bayou var vanskelig å forstå. Resultatet ble akkurat så ille som fryktet, og bør forbigås i stillhet. Mer overraskende var det at samarbeidet med Foo Fighters i Fortunate Son ikke fungerte bedre. Dave Grohl la inn for mye energi, det ble mer kaving enn kraft. Motsatsen fantes i Long As I Can See the Light, hvor My Morning Jacket leverte en sløy og stemningsfull tolkning. Også Bad Moon Rising (med Zac Brown Band) og Someday Never Comes (med Dawes) var hyggelige nok. Enkelte av oss fryktet at Jennifer Hudson kom til å oversoule Proud Mary, men den frykten ble gjort til skamme – mye takket være Allen Toussaints smarte arrangement for Rebirth Brass Band. Likevel ble ikke høydene til Ike & Tina Turner eller Solomon Burke helt nådd.

Rating: 6/10