Frank Zappa – You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 2 (Rykodisc 2cd, 1988)

CD1: 1) Tush Tush Tush (A Token of My Extreme); 2) Stinkfoot; 3) Inca Roads; 4) RDNZL; 5) Village of the Sun; 6) Echidna’s Arf (Of You); 7) Don’t You Ever Wash That Thing?; 8) Pygmy Twylyte; 9) Room Service; 10) The Idiot Bastard Son; 11) Cheepnis

CD2: 1. Approximate; 2) Dupree’s Paradise; 3) Satumaa (Finnish Tango); 4) T’Mershi Duween; 5) The Dog Breath Variations; 6) Uncle Meat; 7) Building a Girl; 8) Montana (Whipping Floss); 9) Big Swifty

You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 2 var det eneste av de seks volumene som inneholdt opptak fra én enkelt konsert, hvert fall ifølge omslaget, som proklamerte “The Helsinki Concert”. Dèt var imidlertid en liten hvit løgn, for opptakene viste seg å stamme fra to konserter i den finske hovedstaden, 22. og 23. september 1974. Det gjorde likevel lite. Hovedsaken var at Volume 2 dokumenterte et av Zappas aller beste band, fanget i topp lydkvalitet.

Etter lange perioder med store besetninger, var det en “mean and lean” gjeng Zappa reiste rundt med i 1974. Bandet bestod av Napoleon Murphy Brock (saksofon, sang, litt fløyte), George Duke (keyboards, sang), Ruth Underwood (diverse perkusjon), Tom Fowler (bass), Chester Thompson (trommer) og Zappa selv (gitar, sang). Kombinasjonen av eminente musikere og noe av Zappas sterkeste materiale noensinne gjorde konsertene i 1973 og 1974 til høydepunkter i karrieren hans. I september 1974 var bandet så samspilt at de ifølge Zappa antagelig kunne ha spilt musikken med bind for øynene. De lekte seg gjennom de til tider svært komplekse komposisjonene med imponerende letthet og tydelig spilleglede. Iver og erfaring kulminerte blant annet i en heseblesende utgave av Village of the Sun, spilt i tilnærmet dobbelt hastighet.

Mesteparten av materialet på dobbelt cd-en var kjente låter, og flere av sporene på den første platen var sanger som først hadde dukket opp på Roxy & Elsewhere. Disc 1 var en sammenhengende fest. Det startet for alvor med Stinkfoot, etter den sedvanlige tullintroen Zappa gjerne la inn på konsertene, her i form av Tush Tush Tush (A Token of My Extreme). Stinkfoot gled sømløst over i en formidabel, 10 minutter lang versjon av Inca Roads, en av de fremste markørene i hele Zappa-katalogen. Deretter fulgte en rekke låter som blandet jazzfusion og rock på utsøkt vis. En tidlig utgave av RDNZL (som senere dukket opp på Studio Tan) og Don’t You Ever Wash That Thing? var blant høydepunktene. De tok knapt en pause før Zappa etter hvert moret seg med å fortelle absurde historier om romservice-opplevelser i Tyskland og Sovjetunionen.

Disc 2 startet litt svakere. Tidligere uutgitte Approximate åpnet riktignok lovende med fet fusion, men dro etter hvert ut i et langt parti med publikumsprat, før Zappa hentet det hele inn igjen med en rivende gitarsolo og samspill med Ruth Underwoods xylofon. Den 23 minutter lange Dupree’s Paradise ble noe av en tapt mulighet: først en lang improvisasjon fra George Duke, deretter humoristiske “comedy routines”, før nye soli – blant annet fra bassist Fowler og en lang trommesolo fra Chester Thompson. Og trommesoloer er sjelden det mest spennende å høre hjemme i stua og var det heller ikke denne gangen. Heldigvis tok det seg kraftig opp igjen etterpå, med en finsk tango av Unto Mononen, til ære for det lokale publikummet, etterfulgt av musikk fra Uncle Meat blandet med uutgitt materiale. Da var smilet tilbake, og bandet var igjen i toppform.

Mot slutten fikk vi en legendarisk versjon av Montana fra Over-Nite Sensation, her humoristisk omdøpt til Monta (Whipping Floss). Da en publikummer ropte etter The Allman Brothers’ Whipping Post, endret Zappa teksten til Montana på sparket, til stor munterhet både for publikum og medmusikanter, og dro på med en sjeldent ruskete gitarsolo. Zappa skulle senere ta Whipping Post inn i konsertrepertoaret for alvor. Albumet ble rundet av med en (altfor) kort utgave av Big Swifty.

You Can’t Do That on Stage Anymore, Vol. 2 dokumenterte en periode der Zappa og bandet hans var på sitt mest samspilte og kreative; teknisk overlegne, musikalsk eventyrlystne og med humoren intakt. Selv om ikke alt fungerte like godt, er dette likevel blant de mest essensielle liveutgivelsene i hele Zappas katalog.

Rating: 8/10