The Beach Boys – 20/20 (Capitol LP, 1969)

1) Do It Again; 2) I Can Hear Music; 3) Bluebirds Over The Mountain; 4) Be With Me; 5) All I Want To Do; 6) The Nearest Faraway Place; 7) Cotton Fields; 8) I Went To Sleep; 9) Time To Get Alone; 10) Never Learn Not To Love; 11) Our Prayer; 12) Cabinessence

Selv med en redusert Brian Wilson, som ikke var i nærheten av være frisk, klarte The Beach Boys å lage mye givende musikk i de siste årene på sekstitallet. Smiley Smile, Wild Honey, Friends og 20/20 var alle gode album. Dét skyldtes en kombinasjon av øyeblikk av sedvanlig magi fra Brian, bruk av forskjellige deler av det uutgitte Smile-albumet og at de andre medlemmene stod frem. Særlig Carl og Dennis Wilson viste seg som talentfulle komponister og produsenter. At de kunne synge hadde aldri noen tvilt på. 20/20, gruppens 20 album, som ble utgitt i februar 1969, bestod av både nye og eldre innspillinger.

Det var lite å hente fra Brian høsten 1968. Han lå stort sett i sengen og fikk etter hvert diagnosen schizofren. Han var ikke med på omslaget til 20/20, selv om han dukket opp inne i utbretten. Ikke nok med at Brian var ute av spill, Dennis og Carl hadde klart å rote seg bort i Charles Manson, kultlederen og drapsmannen som ble hele USAs hatobjekt nummer en etter drapene på Sharon Tate og flere andre i august 1969.

Før det gikk helt over styr for Brian lagde han Do It Again sammen med Mick Love, våren 1968. Sangen var en tilbakevending til surf-perioden tidlig i karrieren, både musikalsk og tekstlig. Resultatet var en trivelig poplåt på høyde med deres tidlige slagere, men viste også at de hadde utviklet seg; Do It Again var mer kompleks i stil og arrangement enn tidligere lignende sanger. I denne perioden lagde Brian også I Went to Sleep, sammen med Carl. Det var en typisk Brian låt, uten at den nådde hans største høyder. Den husket forsiktig frem i valsetakt og ble sunget av de to brødrene sammen.

På høsten 1968 tok Carl Wilson styringen, og sydde sammen et album. Medlemmene var mer enn klare for å komme ut av Capitol-kontrakten og fikk samlet noe nytt, noe gammelt og noe lånt til et hele. Al Jardine sang Leadbellys Cottonfields, i et håp om at den kunne gjenta suksessen med Sloop John B. Det gjorde den ikke, men det ble en brukbar versjon likevel. Carl produserte versjonen av The Ronettes I Can Hear Music, som ble rett så vellykket, om enn tilbakeskuende rent stilmessig. Den hadde ikke mye til felles med det hippe rockere drev med i 1969, men hva gjorde vel det når det var en evig melodi med en fantastisk vokal av Carl? Den ble fortjent nok en hit, med 24. plass i hjemlandet og 10. plass i UK. De var mindre heldige med versjonen av Ersel Hickeys Bluebirds Over The Mountain, som Mick Love ikke særlig ut av. Den var i tillegg plaget av en sjeldent missplassert «heavy» gitar. Side en ble rundet av med to sanger av Dennis samt Bruce Johnstons debut som komponist på en The Beach Boys plate. Dennis’ Be With Me fulgte i sporene etter hans vellykkede bidrag på Friends. Den var en bedende ballade med stort arrangement og sterkvokal av Dennis. Han var mindre heldig med All I Want To Do, som var tilnærmet hard rock, med en dustete tekst om å ville ha seg med dama. For å banke dèt inn, ble lagt på opptak av sengehygge mot slutten av låten. Den var like meningsløs som Johnstons instrumentale sviske The Nearest Faraway Place, som søkte mot de sublime høydene til Brians instrumentale låter fra tidligere, men sendte som ren schmaltz.

Selv om Brian knapt var involvert, hvilte hans ånd over deler av platen, særlig side to. I Went To Sleep ble fulgt av Time To Get Alone, som var en overligger fra Friends. Også denne gikk i en slags valsetakt, hadde en sterk melodi, et løftende arrangement (med strykere) og ikke minst himmelske harmonier. Før platen ble avsluttet med to outtakes fra Smile, kom Never Learn Not To Love, som opprinnelig var skrevet av Charles Manson, med tittelen Ceast to Exist, som Dennis kjøpte av morderen og gjorde til sin. Den hadde ikke mye til melodi, men fikk et gripende harmoniarrangement som reddet den i land. Nest sist lå Our Prayer, den himmelske åpningen fra det som skulle vært Smile, og helt til slutt Cabinessence fra samme plate. Cabinessence hørtes virkelig ut som om den var en del av en «tenåringssymfoni til Gud» og lå nærme det Wilson vartet opp med på Pet Sounds, med komplekst arrangement, sjelden melodi og flere taktskift. Da får vi heller leve med at Brian var bitter på Carl da han la på nye vokalspor.

20/20 gjorde det bedre enn Friends, selv om 68. plass i USA var langt unna tidligere prestasjoner. Engelskmennene derimot, elsket fortsatt The Beach Boys og kjøpte platen helt opp til 3. plass.

Rating: 7/10