Coroner – Grin (Noise cd, 1993)

1) Dream Path» (instrumental); 2) The Lethargic Age; 3) Internal Conflicts; 4)Caveat (To the Coming; 5) Serpent Moves; 6) Status: Still Thinking; 7) Theme for Silence» (instrumental) ; 8) Paralyzed, Mesmerized; 9) Grin (Nails Hurt); 10) Host

Det var noen år siden Coroner var å regne som et rent thrash metal-band, og da kalenderen viste 1993 var alle spor av sjangeren kastet ut vinduet. Thrash var over storhetstiden, både kunstnerisk og kommersielt, og mange band strevde med å finne veien videre. En kort stund kunne det se ut som sjangerens fanebærere Metallica hadde knekt koden med Metallica fra 1991, en plate som solgte i enorme mengder og samtidig fremsto som fornyende, men også James Hetfiled og co skulle spore av utover nittitallet, i hvertfall kunstnerisk. Hvorvidt slike problemstillinger i det hele tatt opptok Coroner er usikkert, men det er nærliggende å tro at de ikke brydde seg det minste. Trioen hadde en bemerkelsesverdig evne til hele tiden å bevege seg videre til nye musikalske jaktmarker, uten noen gang å låte opportunistiske eller konstruerte. Det var alltid noe naturlig over veivalgene de tok. Likevel var Grin det tydeligste bruddet med utviklingslinjen de hadde fulgt frem til da. I den grad man forventet videre utforskning av mulighetene som åpnet seg på Mental Vortex, ble man sittende igjen med lang nese. Grin representerte et markant skifte på flere plan.

Coroner må ha lyttet nøye til Panteras Vulgar Display of Power fra året før. Også den hardere varianten av støyrock og alternativ metal lå åpenbart innenfor ørevidde. Band som Helmet, slik de låt på Meantime og Strap It On, fremsto som tydelige referanser – både i Barons riffbruk og i trommelyden og spillestilen til Marky. Det var også klare innslag av industriell metal. I tillegg lekte de seg med didgeridoo på to korte instrumentaler, samt på Status: Still Thinking. Det var også plass til keyboards og synther, levert av Kent Smith, uten at disse på noe tidspunkt tok overhånd eller forstyrret trioens massive, men elegante uttrykk. Spor av det mer tekniske preget fra No More Color og Mental Vortex var fortsatt til stede, men denne gangen var det andre impulser som fikk dominere.

Samtidig som det musikalske uttrykket var mer kontant både rytmisk og riffmessig, strakk Coroner låtene ut. Flere spor beveget seg forbi sju- og åtteminuttersmerket. Bandet produserte selv, med Tom Morris som tekniker og mikser, og de håndterte produsentrollen utmerket. Til tross for at de tok seg god tid, ble det aldri kjedelig å lytte til Grin. Låtene ble krydret med lange partier av progressiv kontemplasjon, hør bare på den glimrende Paralyzed, Mesmerized, hvor Coroner virkelig viste hva de kunne få til innenfor fornyede musikalske rammer. Trioen hadde fortsatt mye å by på, med hyppige taktskifter og varierte stemninger. Markys vokal fungerte overraskende godt i dette landskapet, og Barons gitarspill var fortsatt blant det ypperste metal hadde å by på.

Samtidig kunne man tidvis ane at Grin lente seg vel tungt på samtidige impulser, og at bandets særpreg ble litt mindre tydelig denne gangen. Det var ikke snakk om ren etteraping, men den tørre, insisterende midtempo-rytmikken og de alternative riffene gjorde at Coroner enkelte steder kunne være vanskelige å skille fra inspirasjonskildene. Det var likevel ingen alvorlig innvending, for Coroner leverte nok en gang et album som sto seg godt, og det i et år der teknisk, death- og progressiv metal leverte en rekke klassikere, som The Outer Limits, Focus, Elements, Screams and Whispers og Individual Thought Patterns.

Coroner avsluttet den første fasen av karrieren med to samlinger. Først Coroner fra 1995, som besto av en blanding av nye innspillinger, remikser og gamle favoritter, og deretter den begrensede kassettutgivelsen The Unknown Unreleased Tracks 1985–95. Ingen av disse haleutgivelsene var essensielle, men for de mest dedikerte tilhengerne hørte de naturlig med. For ikke å snakke om deres vellykkede comeback album i 2025, Dissonance Theory.

Rating: 8/10