Hot Tuna – Burgers (Grunt/RCA LP, 1972)

1) True Religion; 2) Highway Song; 3) 99 Year Blues; 4) Sea Child; 5) Keep On Truckin; 6) Water Song; 7) Ode for Billy Dean; 8) Let Us Get Together Right Down Here; 9) Sunny Day Strut

Besetningen med Jorma Kaukonen, Jack Casady, Sammy Piazza og Papa John Creach hadde ett album til i seg før det ble endringer. Burgers ble den siste Hot Tuna-platen Creach medvirket på. Det var også den siste Hot Tuna laget mens Jefferson Airplane fortsatt var et fungerende band. Creach tok med seg fela over til Jefferson Starship, som så dagens lys tidlig i 1974 med blant andre Grace Slick og Paul Kantner i besetningen.

Da Hot Tuna spilte inn sitt første studioalbum på slutten av 1971, benyttet de seg av Wally Heider Studios i San Francisco, som hadde blitt det faste tilholdsstedet for Jefferson Airplane og deres ulike sideprosjekter. Burgers ble den fjerde utgivelsen på Airplanes eget plateselskap, Grunt Records.

I den kommende perioden utviklet Hot Tuna seg til å bli en mer eller mindre rendyrket powertrio, med bluesinspirert rock som hovedmeny. Burgers og forgjengeren First Pull Up, Then Pull Down var overgangsplater mellom det rent akustiske uttrykket på debuten og den tunge elektriske rocken de dyrket midt på syttitallet. Burgers var hakket mer rock enn forgjengeren og inneholdt flere originale låter fra Kaukonen enn tidligere. Denne gangen bidro han med seks. Platen bar også preg av å være et produkt av studioarbeid, og var mer gjennomarbeidet både produksjons- og arrangementsmessig enn den improviserte First Pull Up, Then Pull Down.

Coverlåtene var som vanlig hentet fra bluestradisjonen. Julius Daniels’ 99 Year Blues hadde Kaukonen og Casady sannsynligvis oppdaget gjennom den legendariske samleboksen Anthology Of American Folk Music. Hot Tuna fremførte den akustisk, med et slentrende komp og Creach hjertelig til stede med fela. Blind Boy Fullers countryblues Truckin’ My Blues Away fra 1936 ble omarbeidet til Keep On Truckin’ og hadde mye av den samme lettbeinte stemningen. Det samme gjaldt Let Us Get Together Right Down Here av Kaukonens store favoritt, Reverend Gary Davis. Sistnevnte ble riktignok tilført et lite heldig blandakor i refrenget, noe som ødela inntrykket av den i utgangspunktet kule visa.

Om de tre coverversjonene ikke tilføyde all verden til Hot Tuna-katalogen, var det mer å hente blant Kaukonens egne ting. Av de seks sporene han sto bak, var to instrumentale. Sunny Day var en gnurete og syrestenket klagesang som avsluttet platen på fint vis, mens Water Song viste frem hans ferdigheter som akustisk fingerplukker. Også True Religion åpnet med fingerspill på akustisk gitar, før den gradvis utviklet seg til en rockelåt. Her viste Kaukonen at han behersket kunsten å skrive rock med røtter i tradisjonsmusikken, uten at det låt baktungt. Teksten var en klipp-og-lim-øvelse hentet fra religiøs blues og gospel, med linjer som Jesus’s Gonna Make Up My Dyin’ Bed, lånt fra Blind Willie Johnsons klassiker.

Highway Song, med David Crosby på kor, var countryrock i samme gate som New Riders Of The Purple Sage, med en rusten og avslappet stemning, selv om melodien ikke var blant albumets sterkeste. Det var derimot Sea Child. Den var et av høydepunktene, der den la seg behagelig til rette mellom den klassiske rocken fra tidlig syttitall og Jefferson Airplanes psykedeliske utskeielser fra sekstitallet. Også den seige Ode To Billy Dean var helelektrisk og lente seg mot blues slik den ble spilt av bleke engelskmenn i Fleetwood Mac og Cream. Hot Tuna hadde imidlertid Creachs fiolin som et ekstra våpen, noe som ga musikken en egen karakter og et tydelig ruralt feste i amerikansk jord.

Rating: 7/10