Botanist – IV: Mandragora (The Flenser cd, 2013)

1) Arboreal Gallows (Mandragora I); 2) Nightshade (Mandragora II); 3) To Amass and Army (Mandragora III); 4) Nourishing the Fetus (Mandragora IV); 5) Mandrake Legion (Mandragora V); 6) Sophora Tetraptera; 7) Rhyncholaelia Glauca

Etter to doble CD-utgivelser fattet The Botanist seg i korthet på IV: Mandragora. Denne gangen var det hele over i løpet av en drøy halvtime. Den hektiske aktiviteten i 2011 og 2012 hadde gitt Botanist et overraskende stort gjennomslag i musikkpressen. Platene til enmanns-ecogeriljaen dukket opp på mange lister over årets beste utgivelser og fikk til og med omtale hos hipsternes høyborg Pitchfork. Det var ikke dårlig for et såpass sært uttrykk og konsept – men også vel fortjent. Samtidig fantes det sider ved musikken som gjorde den mer inviterende enn den mørkeste og mest klaustrofobiske black metal de ofte ble sammenlignet med. Botanist hadde en tydelig melodisk åre, og lydbildet var, hvor merkelig det enn fremstod, nok mer tiltrekkende for lyttere som ellers holdt seg til avantrock og støyrock.

Botanist holdt fast ved konseptet sitt, som kretset rundt forventningen om, og gleden over, tiden da naturen skulle ta over igjen og utslette menneskeheten, som en naturlig konsekvens av at vi var i ferd med å ødelegge kloden. Mandragora (alruneslekten på norsk) er ifølge Wikipedia en planteslekt i søtvierfamilien. Alrunen er giftig og har gjennom historien blitt brukt som bedøvelsesmiddel. Roten ligner et lite menneske og har i uminnelige tider blitt tillagt magiske egenskaper. Den ble også sagt å skrike når den ble trukket opp av jorden. Planten passet med andre ord perfekt inn i Botanists univers.

Mandragora var det fjerde albumet på to år, uten at det tydet på at kreativiteten var i ferd med å tørke inn, eller at det relativt begrensede konseptet, trommer og dulcimer, var uttømt. Otrebor klarte å fornye uttrykket nok til at også dette albumet opplevdes levende og friskt. Mandragora tok flere steg bort fra både de to første platenes black-metal-konsentrasjon (utgitt samlet som The Suicide Tree / II: A Rose From the Dead) og III: Doom in Blooms seige doom-metal. Denne gangen var det først og fremst den kvlte vokalen som forankret musikken i black metal, mens låtene svevde rundt i en drømmeaktig tåke av ringlende, ekkobelagte strenger under en overstyrt og skurrende produksjon, mens trommene beveget seg frem i midttempo. Otrebor var en fremragende trommeslager, som vekslet mellom blastbeats og jazzinspirert improvisasjon. Produksjonen var «styggere» enn tidligere, men samtidig merkelig vakker. Lydbildet var pakket inn i et skurrende teppe der alt virket skrudd opp i rødt, som om et shoegaze-band hadde mistet fullstendig kontroll over egen lyd og uvitende vandret inn i en mørklagt, skummel grotte.

Til tross for all dekonstruksjon av lydbildet skar de melodiske kvalitetene gjennom støyen og gjennom til lytteren. Mandragora var full av både små, søte melodier, som i åpningssporet Arboreal Gallows (Mandragora I), og lange, sveipende, panoramiske øyeblikk, som i det nesten 10 minutter lange avslutningssporet Rhyncholaelia Glauca, albumets høydepunkt. Her kombinerte Otrebor de beste elementene han hadde jobbet med så langt; melodi, filmatiske stemningsbilder, svartmetall og et hint av shoegaze. Og jammen dukket det ikke opp et lite kor bak den knurrende vokalen også.

Rating: 8/10