Botanist – VI: Flora (The Flenser LP, 2014)

1) Stargazer; 2) Callistemon; 3) Cinnamomum Parthenoxylon; 4) Gleditsia; 5) Rhizophora; 6) Dianthus; 7) Leucadendron Argenteum; 8) Pteridophyte; 9) Wisteria; 10) Erythronium; 11) …Gazing…

Det første spørsmålet da VI: Flora befant seg i mine klamme platesamlerlabber var: Hvor ble det av V? Var det den limiterte cd-en Rehearsal, eller hadde Otrebor talt på nytt og inkludert Allies, bonusdisken fra III: Doom in Bloom? Ikke at det betydde noe. Viktigere var det at VI: Flora var det første av Botanists album jeg fikk tak i på vinyl. O lykke!

Det andre spørsmålet var naturligvis om platen var god. Svaret var ja. Også denne gangen hadde eco-geriljaen kommet opp med et godt produkt, om enn ikke like overveldende originalt som forgjengerne. For det var lite som hadde endret seg i Otrebors verden siden sist. Både uttrykket og konseptet holdt seg til det vi var blitt vant til. Låtene var basert på dulcimer, trommer og bm-vokal. Presseskrivet redegjorde for den fortsatte historien om Botanisten, den gale vitenskapsmannen som hadde isolert seg fra omverdenen for å komme så langt unna menneskehetens forbrytelser mot naturen som mulig. Han holdt til på tronen sin i Veltheimia, omgitt av planter og blomster. Tidligere plater hadde tatt for seg hans «geniale plan» for å utrydde menneskeheten ved hjelp av planteverdenen. Denne gangen tok tekstene et steg bort fra dystopisk ødeleggelse og konsentrerte seg om planter og blomsters skjønnhet.

Om tematikken var morsom og interessant, var den på ingen måte nødvendig for å kunne ha glede av musikken. Men det må sies at tanker om beundring for naturen passet godt til den tåkete drømmegrøten musikken utgjorde. Flora hadde mange likhetstrekk med forgjengeren, men tok enda noen steg bort fra metalen og inn i en mer avantgardistisk form for shoegaze. Og selv om stemningen fortsatt kunne smake av black metal, var uttrykket luftigere og lettere, som om Otrebor og instrumentene hans fløt over grønne enger, innhyllet i dis. Dulcimeren låt tidvis som et skjelvende piano og tidvis som en feedbackglasert gitar. Otrebor varierte vokalen mer enn tidligere. Den svarte krekingen ble enkelte ganger erstattet av noe mykere og mer inviterende.

Låtene var av det kortere slaget, og hele platen var unnagjort på 37 minutter. Det var en behagelig og givende verden å tre inn i, og det ble aldri kjedelig å oppholde seg der. Men nyanser til tross, var det tidvis vanskelig å skille låtene fra hverandre, og Flora som helhet fra Mandragora, selv om sistnevnte var skarpere rød i tonen. Det førte til at Flora fikk mindre spilletid enn de tre første albumene hadde fått. For første gang var det en viss gjenkjennelighet over Botanist, noe som tok litt av spenningen ut av møtet med Flora, om enn ikke så mye. At Botanist møtte gjenkjennelsens spøkelse på album nummer fire var kanskje ikke så rart, tatt i betraktning den tross alt begrensede paletten instrumentene han brukte ga rom for. Innvendingene bør likevel ikke hindre de dedikerte i å kaste seg over platen. Nybegynnere kan med fordel trekke litt lenger bak i katalogen, til Doom in Bloom og Mandragora.

Rating: 7/10