Faith No More – Sol Invictus (Reclamation! / Ipecac cd, 2015)

1) Sol Invictus; 2) Superhero; 3) Sunny Side Up; 4) Separation Anxiety; 5) Cone of Shame; 6) Rise of the Fall; 7) Black Friday; 8) Motherfucker; 9) Matador; 10) From the Dead 

I 2009 kom nyheten om at Faith No More var klare for comeback, med samme besetning som ga ut Album Of The Year tilbake i 1997. De spilte på mange festivaler i Europa sommeren 2009, blant annet i Norge, og fortsatte turnévirksomheten i Australia i 2010. Publikum hadde ikke glemt Faith No More, og konsertene kastet sikkert hyggelig av seg økonomisk. Det passet Patton godt, siden han hadde mange langt mindre kommersielle prosjekter å finansiere. Kvintetten fortsatte å spille konserter fra og til i årene som fulgte, og etter en turné i 2014 kom beskjeden om at det skulle komme et nytt album fra Faith No More.

Sol Invictus ble spilt inn i løpet av 2014, med bassist Billy Gould som produsent. Han fikk hjelp med miksingen av Matt Wallace, som bandet hadde samarbeidet med på flere ganger tidligere. Låtene ble skrevet av ulike kombinasjoner av bandmedlemmene, mens Patton var ansvarlig for tekstene. Det var naturligvis spennende å høre om fem karer i femtiårsalderen fortsatt hadde det som skulle til for å følge opp den kunstneriske og kommersielle suksessen de hadde på nittitallet, eller om det nye albumet bare ville være en unødvendig ettertanke.

Det skulle ikke mange gjennomlyttinger til før det ble klart at Faith No More var i god form. Sol Invictus var et gjennomgående godt, tidvis glimrende album, som fortjente en plass ved siden av The Real Thing, Angel Dust og de andre platene. Ja, Sol Invictus var kanskje deres beste plate siden nettopp Angel Dust. Kvintetten dyrket det de var kjent for, uten at det av den grunn låt som en traurig gjentakelse. De nøyde seg med 10 låter og 40 minutter. Pattons tekstunivers var som vanlig fullt av merkelige personer og hendelser, enten det var solbrenthet, superhelter eller rasshøl han tok for seg. Om det var spesielt kledelig at hvite menn som nærmet seg femti sto og brølte «motherfucker», kan nok diskuteres, men sangen var uansett et høydepunkt. Faith No More hadde en absurd humor som brøt opp den mørke atmosfæren og gjorde at de slapp unna med det meste.

Pattons sang lå en smule lavere i registeret enn på de foregående FNM-platene. Det betydde likevel ikke at han tok det med ro. Han brølte, hvisket og bar seg på sedvanlig vis, samtidig som han også sang tradisjonelt, med formidabel kraft. Som vokalist hadde han knapt sin like.

Bandet holdt seg nesten helt unna funk metal og rap, som de hadde hatt så stor suksess med tidlig i karrieren. Den scenen hadde for lengst gått ut på dato, og det var ikke noe savn at låtene i den stilen fra The Real Thing og Angel Dust ikke ble forsøkt gjentatt. Nærmest gamle dager kom de i Superhero, med det notoriske «Leader of Men»-refrenget, men de landet trygt på beina med et hissig rockedriv og en Patton på ville veier, som bygde opp under det allsangvennlige refrenget. Han brukte riktignok snakkesang flere steder, men da med en tilbakelent, mørk intensitet som kledde både mannen og låtene, som i den dystre Cone of Shame.

Musikken var den sedvanlige blandingen av metal, hard rock og ballader, gjerne alt i løpet av en og samme sang. Det låt muskuløst, fett og intenst. Bandet hadde beholdt fyrigheten fra tidligere, noe man for eksempel hører i Separation Anxiety, med sitt buldrende komp og stive riff. Samtidig var sansen for det fengende og umiddelbare i behold. Sol Invictus var full av minneverdige øyeblikk.

Lydbildet var fortsatt preget av bandets særegne kombinasjon av gitarer og keyboards, men denne gangen tok de også i bruk piano i større grad enn før. Det innebar en fornuftig fornyelse av det typiske lydbildet, og fungerte utmerket i låter som tittelsporet, nevnte Superhero og den herlige poplåten Sunny Side Up, hvor Patton innledningsvis hørtes ut som Iggy Pop cirka Post Pop Depression. Og ikke minst i Matador, som bandet hadde spilt live før platen kom ut; en lang, dvelende sak som avrundet albumet på glimrende vis sammen med den snurrige From The Dead, med sin lyse melodi og akustiske arrangement.

Rating: 8/10