Ray Davies – Americana (Legacy cd, 2017)

1) Americana; 2) The Deal; 3) Poetry; 4) Message From the Road; 5) A Place in Your Heart; 6) The Mystery Room; 7) Silent Movie; 8) Rock ‘N’ Roll Cowboys; 9) Change for Change; 10) The Man Upstairs; 11) I’ve Heard That Beat Before; 12) A Long Drive Home to Tarzana; 13) The Great Highway; 14) The Invaders; 15) Wings of Fantasy

Ray Davies – Our Country – Americana II (Legacy cd, 2018)

1) Our Country; 2) The Invaders; 3) Back in the Day; 4) Oklahoma U.S.A; 5) Bringing Up Baby; 6) The Getaway; 7) The Take; 8) We Will Get There; 9) The Real World; 10) A Street Called Hope; 11) The Empty Room; 12) Calling Home; 13) Louisiana Sky; 14) March of the Zombies; 15) The Big Weird; 16) Tony And Bob; 17) The Big Guy; 18) Epilogue; 19) Muswell Kills

Da Ray Davies fremførte Waterloo Sunset som en del av avslutningsseremonien til de olympiske lekene i London i 2012, var det vanskelig ikke å la seg rive med, selv for dem som har et anstrengt forhold til det korrupte regimet som sitter på «rettighetene» til disse stadig mer absurde arrangementene. Davies’ opptreden var et av høydepunktene, og en vel fortjent klapp på skulderen til en av Londons største sønner, som ikke hadde fått den oppmerksomheten han fortjente i hjemlandet på mange år. Han fikk riktignok pene listeplasseringer med solofremstøtene sine på 2000-tallet, men han hadde mer eller mindre gjort amerikaner av seg fra syttitallet av, og var neppe særlig langt fremme i britenes bevissthet. Sist gang han virkelig var mye omtalt var i forbindelse med Britpop-bølgen på begynnelsen av nittitallet, da han var en åpenbar inspirasjonskilde for mange artister, særlig Blur.

Den nyvunne oppmerksomheten i hjemlandet betydde likevel ikke at han slapp grepet om USA. I 2013 ga Davies ut boken Americana; The Kinks, the Road and the Perfect Riff, hvor han drøftet sitt hat-elsk-forhold til det store landet som både inspirerte og irriterte vettet av ham. Boken inneholdt sangtekster, private bilder og beskrivelser av hvordan han opplevde livet i USA, som «nesten-borger» og som artist på veien. I 2017 fulgte han opp med albumet Americana, som fortsatte utforskingen av hans fascinasjon for kulturen og musikken i «Home of the Free».

Selv om temaet var Amerika, foregikk innspillingene i England, i hans eget Konk Studios. Musikerne han hadde med seg var imidlertid amerikanske. The Jayhawks, med Gary Louris i spissen, backet Davies på hele platen. Selv om bandet hadde sin storhetstid på nittitallet, med en rekke glimrende album, holdt de fortsatt koken med sin særegne americana, ispedd solide doser inspirasjon fra The Beatles og andre melodisnekkere fra øverste hylle, Davies inkludert. Arbeidet med boken og tematikken hadde åpenbart inspirert Davies, som kom opp med mange nye sanger, faktisk så mange at det holdt til to album, til sammen 34 sanger og rundt to timers spilletid. Americana II fulgte i 2018.

Ray Davies hadde lent seg tungt på amerikanske musikkformer gjennom hele karrieren, enten det var R&B i de første årene, countryrock på begynnelsen av syttitallet (Muswell Hillbillies) eller den typiske amerikanske stadionrocken på åttitallet. Likevel hadde han alltid beholdt noe genuint engelsk i temperament og tone, en særegen melankoli som ga mange av sangene hans et lengtende og tilbakeskuende preg. Også på Americana var Davies seg selv lik, selv med backing fra et så genuint amerikansk band som The Jayhawks. Stemmen, tekstene og melodiene var fortsatt lett gjenkjennelige. På to av låtene, Message from the Road og A Place in Your Heart, sang Jayhawks-keyboardist Karen Grotberg duett med Davies, noe som ga den timelange platen et passende vokalt krydder.

Americana var ikke et sammenhengende konseptalbum eller noen rockeopera. De femten sangene hadde riktignok mye USA i seg, men fungerte først og fremst som små, selvstendige fortellinger under en felles geografisk og kulturell overbygning. Davies hadde ikke mistet stemmen, til tross for at han hadde nådd den respektable alderen av 73 år da albumet kom ut. Dessverre var kvaliteten på sangene mer varierende, og samlet sett litt svakere enn på både Other People’s Lives og Working Man’s Café. På tross av flere perler ble totalinntrykket litt, tja – dovent. Platen åpnet riktignok flott, med fire sterke låter på rad. Tittelsporet var en sval ballade med løft i både tekst og melodi, hvor Davies sang om seg selv og «my little baby brother and me», som i barndommen var oppslukt av amerikansk film og musikk og senere fikk oppleve landet som musikere på veien. The Deal var et skrått blikk på livet i Hollywood, Poetry herlig popmusikk à la The Jayhawks, mens Message from the Road var en forsiktig ballade om savnet av familien under turnélivet, med sublim sang fra Grotberg.

Deretter falt platen litt sammen. Flere av sangene ble kinkske prototyper uten særpreg. Verken A Place in Your Heart, The Mystery Room, Change for Change eller I’ve Heard That Beat Before hadde all verden å by på, og platen ville tjent at de var kuttet ut. Da ville også andre fine øyeblikk – som den lille snutten Silent Movie, om vennskapet med Alex Chilton, og balladen A Long Drive Home to Tarzana – kommet bedre til sin rett.

Sangene på Our Country: Americana Act II ble spilt inn samtidig med Americana, og da man satt med fasiten over de samlede innspillingene gikk tankene til tidligere tiders storstilte prosjekter. Davies hadde før hatt problemer med å begrense seg, med det resultat at prosjekter enten aldri ble realisert eller ble for mye på én gang. The Preservation Society I og II fra syttitallet var et godt eksempel på det siste, og litt av den samme følelsen satt man igjen med etter å ha svelget unna Americana I og II. Oppfølgeren slet med mye av det samme som første del: for mange gjennomsnittlige sanger og for få virkelig sterke øyeblikk.

På Our Country: Americana Act II brukte Davies mer tid på å fortelle – ikke synge – historien om hvordan brødrene ble inspirert av USA som barn, erobret hitlistene på den andre siden av Atlanteren og deretter opplevde å bli nektet å turnere der i store deler av slutten av sekstitallet. Senere brukte de store deler av The Kinks’ karriere på veien i det forjettede landet. Det var for så vidt interessant å høre Davies fortelle denne historien, som var velkjent for både fans og rockhistorikere, men etter et par gjennomlyttinger ble det rett og slett litt kjedelig. Det ble for mange gjentakelser og variasjoner over samme tema i løpet av de 34 sangene. Likevel var det også gode ting på del II. Det var alltid givende å lytte til Davies, selv når han var irriterende ujevn. Det var fint å høre ham trekke linjene tilbake til Muswell Hillbillies, The Kinks’ mest countryinfluerte album, både i versjonen av Oklahoma U.S.A. fra nevnte plate og i Muswell Kills. Historien om The Kinks’ bodyguard, kjent som «The Big Guy», ble fortalt i sangen med samme navn, og var også fornøyelig. Her kunne Ray, litt beskjemmet, konstatere at mannen først og fremst måtte beskytte bandmedlemmene mot hverandre, ikke mot fansen. The Take var en stilig rocker, sunget som duett med Karen Grotberg, som la seg i et tydelig Chrissie Hynde-inspirert spor i fortellingen om kvinnen som var på jakt etter et ikon. Hynde og Davies hadde som kjent et stormfullt forhold på åttitallet, så det er ikke utenkelig at sangen inneholdt et lite spark til eksen.

Rating: 7/10 (begge)