Jefferson Airplane – Surrealistic Pillow (1967)

1) She Has Funny Cars; 2) Somebody to Love; 3) My Best Friend; 4) Today; 5) Comin’ Back to Me; 6) 3/5 of a Mile in 10 Seconds; 7) D.C.B.A.; 8) How Do You Feel; 9) Embryonic Journey; 10) White Rabbit; 11) Plastic Fantastic Lover

«That’s as surrealistic as a pillow», Jerry Garcia. 

Etter Takes Off sluttet Signe Anderson i Jefferson Airplane. Hun skulle bli mor og ville konsentrere seg om familien. Hun fortsatte riktignok å synge med et lokalt band i Oregon, men ga aldri ut flere plater. Hun døde i 2016, kun timer etter at Paul Kantner gikk bort. Også Alexander «Skip» Spence forsvant ut av bandet. I september 1966 var han med på å starte Moby Grape, som ga ut debutalbumet sitt sommeren 1967, og fikk suksess med en 24. plass i USA. Senere gikk det tyngre, både for Spence og bandet. Etter fortsatt suksess med oppfølgeren Wow/Grape Jam stoppet salget opp. Spence ga ut et legendarisk soloalbum i 1969, før livet hans tok en mørkere vending med alvorlige psykiske problemer og rusmisbruk. Han døde i 1992, 52 år gammel.

Anderson og Spence ble erstattet av henholdsvis Grace Slick og Spencer Dryden. Dryden var opprinnelig jazztrommeslager og hadde blant annet spilt med Lloyd Miller før han ble en del av Jefferson Airplane sommeren 1966. Slick kom fra The Great Society, hvor hun spilte sammen med ektemannen Jerry Slick og svogeren Darby Slick. På tross av demoinnspillinger, blant annet med hjelp fra Sylvester «Sly» Stone, fikk ikke bandet noe gjennombrudd. Slick forlot bandet til fordel for Jefferson Airplane. Hun hadde med seg to låter som skulle bli Airplanes største hits og ddefinitive gjennombrudd. Hun ble raskt det visuelle og vokale midtpunktet, med sitt slående utseende og sin glassklare, kraftfulle stemme. Kontrasten mellom det tilsynelatende yndige ytre og den kjølige, kontrollerte vokalen gjorde henne uimotståelig for både presse og publikum, og hun ble et av hippiebevegelsens største ikoner.

Med Slick og Dryden på plass var den klassiske besetningen etablert. Sammen med den uoffisielle «åndelige rådgiveren» Jerry Garcia, som det fortsatt strides om faktisk bidro musikalsk eller ikke, spilte bandet inn sitt andre album i RCAs studio på Sunset Boulevard. Innspillingen tok tretten dager i november 1966 og kostet rundt 8000 dollar, en investering som skulle gi voldsom avkastning. Singlene Somebody To Love og White Rabbit ble begge topp ti hits i USA og løftet albumet opp til tredjeplass. Dermed ble Jefferson Airplane de første fra San Francisco-scenen som oppnådde stor kommersiell suksess. De fortsatte senere å selge godt, men klarte aldri helt å gjenskape statusen til de to klassikerne.

Den kontante og kraftfulle Somebody To Love, skrevet av Darby Slick og sunget av Grace Slick, ble lydsporet for hippiegenerasjonen i San Francisco. Kombinasjonen av rått rockedriv og et umiddelbart refreng, med en intens vokal i front, fanget essensen av fri kjærlighet og gjør-hva-du-vil-mentaliteten som preget miljøet på vestkysten. Her tok bandet et tydelig steg bort fra debutens folkrock til et eget uttrykk. White Rabbit var minst like slående, med sin marsjerende rytme og tekst inspirert av Alice i Eventyrland, som fungerte som en allegori for LSD og andre bevissthetsutvidende stoffer. Sangen var dedikert til scenens LSD-guru Owsley «Bear» Stanley og ble til mens Slick etter eget utsagn lyttet til Miles Davis’ Sketches of Spain i lange strekk. Med de to låtene satte Jefferson Airplane ord og lyd på to av hippiebevegelsens kjerneideer: fri kjærlighet og utvidet bevissthet.

Surrealistic Pillow hadde mye mer å by på enn de to singlene. Resten av materialet spente fra vare ballader til utforskende rock, med komplekse rytmer og originalt gitarspill, særlig fra Jorma Kaukonen, som blandet jazzakkorder, bluesfraser og feedback på en måte som gjorde ham til en av de viktigste gitaristene i utviklingen av psykedelia. Slick og Balin utfylte hverandre godt som sangere, og fikk støtte fra både Kantner og Kaukonen. Bandert hadde i det hele tatt mange flinke sangere og videreutviklet bruken av harmonier i rock.

Selv om Surrealistic Pillow med rette har fått status som et sentralt album innen psykedelia, var albumet mer forankret i folk og ballader enn man kanskje skulle tro. Balin sto bak to av rockehistoriens store ballader. Både Today og Comin’ Back To Me var uimotståelig vakre, kontemplative vandringer med sterke melodier, vakker sang og originale arrangementer. Også Spences My Best Friend hadde tydelig folkpreg, riktignok i en lettere og mer tradisjonell form, tydelig inspirert av The Byrds og The Beatles cirka 1964–65. How Do You Feel, den eneste låten ved siden av Somebody To Love som ikke var skrevet av bandet, passet også godt inn i folkrocklandskapet. D.C.B.A.- 25, oppkalt etter akkordprogresjonen den bygde på, var elektrisk rock på høyt nivå. Det er ikke vanskelig å forestille seg at R.E.M. lot seg inspirere av gitar- og basspillet her. Embryonic Journey skilte seg ut som et kort, akustisk gitarstykke av Kaukonen, med klare spor av John Fahey og den amerikanske «primitive» tradisjonen. 

De mest elektriske sangene var klare eksempler på bandets nyskapende retning. Her kunne Paul Kantners fremtidige dominans merkes, der hans aggressive og eksperimentelle uttrykk utfordret Balins mer tradisjonelle pop- og folkorientering. Kantners visjoner ble realisert gjennom samspillet med Jack Casadys melodiske bass, Drydens flytende trommespill og Kaukonnens stadig friere gitar. Særlig på den vridde og intense 3/5 Of A Mile In 10 Seconds sprengte bandet grensene for hva rock kunne være. Sammen med syredryppende She Has Funny Cars og den mer direkte Plastic Fantastic Lover utvidet Jefferson Airplane rockens mulighetsrom på en måte få andre band klarte. Det var seks musikere med sterke personligheter som trakk i forskjellig retning og likevel skapte noe helt eget sammen.

Rating: 10/10

Jefferson Airplane – Surrealistic Pillow (RCA LP, 1967)

1) She Has Funny Cars; 2) Somebody to Love; 3) My Best Friend; 4) Today; 5) Comin’ Back to Me; 6) 3/5 of a Mile in 10 Seconds; 7) D.C.B.A.; 8) How Do You Feel; 9) Embryonic Journey; 10) White Rabbit; 11) Plastic Fantastic Lover

«That’s as surrealistic as a pillow», Jerry Garcia.

Etter Takes Off sluttet Signe Anderson i Jefferson Airplane. Hun skulle bli mor og ville konsentrere seg om familien. Hun fortsatte riktignok å synge med et lokalt band i Oregon, men ga aldri ut flere plater. Hun døde i 2016, kun timer etter at Paul Kantner gikk bort. Også Alexander «Skip» Spence forsvant ut av bandet. I september 1966 var han med på å starte Moby Grape, som ga ut debutalbumet sitt sommeren 1967, og fikk suksess med en 24. plass i USA. Senere gikk det tyngre, både for Spence og bandet. Etter fortsatt suksess med oppfølgeren Wow/Grape Jam stoppet salget opp. Spence ga ut et legendarisk soloalbum i 1969, før livet hans tok en mørkere vending med alvorlige psykiske problemer og rusmisbruk. Han døde i 1992, 52 år gammel.

Anderson og Spence ble erstattet av henholdsvis Grace Slick og Spencer Dryden. Dryden var opprinnelig jazztrommeslager og hadde blant annet spilt med Lloyd Miller før han ble en del av Jefferson Airplane sommeren 1966. Slick kom fra The Great Society, hvor hun spilte sammen med ektemannen Jerry Slick og svogeren Darby Slick. På tross av demoinnspillinger, blant annet med hjelp fra Sylvester «Sly» Stone, fikk ikke bandet noe gjennombrudd. Slick forlot bandet til fordel for Jefferson Airplane. Hun hadde med seg to låter som skulle bli Airplanes største hits og ddefinitive gjennombrudd. Hun ble raskt det visuelle og vokale midtpunktet, med sitt slående utseende og sin glassklare, kraftfulle stemme. Kontrasten mellom det tilsynelatende yndige ytre og den kjølige, kontrollerte vokalen gjorde henne uimotståelig for både presse og publikum, og hun ble et av hippiebevegelsens største ikoner.

Med Slick og Dryden på plass var den klassiske besetningen etablert. Sammen med den uoffisielle «åndelige rådgiveren» Jerry Garcia, som det fortsatt strides om faktisk bidro musikalsk eller ikke, spilte bandet inn sitt andre album i RCAs studio på Sunset Boulevard. Innspillingen tok tretten dager i november 1966 og kostet rundt 8000 dollar, en investering som skulle gi voldsom avkastning. Singlene Somebody To Love og White Rabbit ble begge topp ti hits i USA og løftet albumet opp til tredjeplass. Dermed ble Jefferson Airplane de første fra San Francisco-scenen som oppnådde stor kommersiell suksess. De fortsatte senere å selge godt, men klarte aldri helt å gjenskape statusen til de to klassikerne.

Den kontante og kraftfulle Somebody To Love, skrevet av Darby Slick og sunget av Grace Slick, ble lydsporet for hippiegenerasjonen i San Francisco. Kombinasjonen av rått rockedriv og et umiddelbart refreng, med en intens vokal i front, fanget essensen av fri kjærlighet og gjør-hva-du-vil-mentaliteten som preget miljøet på vestkysten. Her tok bandet et tydelig steg bort fra debutens folkrock til et eget uttrykk. White Rabbit var minst like slående, med sin marsjerende rytme og tekst inspirert av Alice i Eventyrland, som fungerte som en allegori for LSD og andre bevissthetsutvidende stoffer. Sangen var dedikert til scenens LSD-guru Owsley «Bear» Stanley og ble til mens Slick etter eget utsagn lyttet til Miles Davis’ Sketches of Spain i lange strekk. Med de to låtene satte Jefferson Airplane ord og lyd på to av hippiebevegelsens kjerneideer: fri kjærlighet og utvidet bevissthet.

Surrealistic Pillow hadde mye mer å by på enn de to singlene. Resten av materialet spente fra vare ballader til utforskende rock, med komplekse rytmer og originalt gitarspill, særlig fra Jorma Kaukonen, som blandet jazzakkorder, bluesfraser og feedback på en måte som gjorde ham til en av de viktigste gitaristene i utviklingen av psykedelia. Slick og Balin utfylte hverandre godt som sangere, og fikk støtte fra både Kantner og Kaukonen. Bandert hadde i det hele tatt mange flinke sangere og videreutviklet bruken av harmonier i rock.

Selv om Surrealistic Pillow med rette har fått status som et sentralt album innen psykedelia, var albumet mer forankret i folk og ballader enn man kanskje skulle tro. Balin sto bak to av rockehistoriens store ballader. Både Today og Comin’ Back To Me var uimotståelig vakre, kontemplative vandringer med sterke melodier, vakker sang og originale arrangementer. Også Spences My Best Friend hadde tydelig folkpreg, riktignok i en lettere og mer tradisjonell form, tydelig inspirert av The Byrds og The Beatles cirka 1964–65. How Do You Feel, den eneste låten ved siden av Somebody To Love som ikke var skrevet av bandet, passet også godt inn i folkrocklandskapet. D.C.B.A.- 25, oppkalt etter akkordprogresjonen den bygde på, var elektrisk rock på høyt nivå. Det er ikke vanskelig å forestille seg at R.E.M. lot seg inspirere av gitar- og basspillet her. Embryonic Journey skilte seg ut som et kort, akustisk gitarstykke av Kaukonen, med klare spor av John Fahey og den amerikanske «primitive» tradisjonen.

De mest elektriske sangene var klare eksempler på bandets nyskapende retning. Her kunne Paul Kantners fremtidige dominans merkes, der hans aggressive og eksperimentelle uttrykk utfordret Balins mer tradisjonelle pop- og folkorientering. Kantners visjoner ble realisert gjennom samspillet med Jack Casadys melodiske bass, Drydens flytende trommespill og Kaukonnens stadig friere gitar. Særlig på den vridde og intense 3/5 Of A Mile In 10 Seconds sprengte bandet grensene for hva rock kunne være. Sammen med syredryppende She Has Funny Cars og den mer direkte Plastic Fantastic Lover utvidet Jefferson Airplane rockens mulighetsrom på en måte få andre band klarte. Det var seks musikere med sterke personligheter som trakk i forskjellig retning og likevel skapte noe helt eget sammen.

Rating: 10/10