Green On Red – Gravity Talks (Slash LP, 1983)
1) Gravity Talks; 2) Old Chief; 3) 5 Easy Pieces; 4) Deliverance; 5) Over My Head; 6) Snake Bit; 7) Alice; 8) Blue Parade; 9) That’s What You’re Here For; 10) Brave Generation; 11) Abigail’s Ghost; 12) Cheap Wine; 13) Narcolepsy

Da Green on Red spilte sin første konsert i Norge i 1984, var bandet et av de store navnene i den «nye» amerikanske rocken, en scene som fikk stor oppmerksomhet i engelsk musikkpresse, men enda mer i den lille, men meningsdannende norske musikkpressen, med Puls (og senere Beat) i spissen. Da de spilte på Ratz i Universitetsgaten i Oslo, var det som del av en serie konserter arrangert av Tom Skjeklesæther og Kai Jarre. De sto bak kvelder med flere av de ledende artistene i den ny-tradisjonelle bølgen, med navn som The Dream Syndicate, The Lyres, Violent Femmes og Green On Red som store høydepunkter, konserter som har svidd seg fast i undertegnedes hjerte og sjel.

Green On Red ble stiftet i Tucson, Arizona i 1979, først med navnet The Serfers. Bandet besto opprinnelig av Dan Stuart (gitar, sang), Jack Waterson (bass), Van Christian (trommer) og i en kort periode Sean Nagore (orgel). Sistnevnte ble raskt ble erstattet av Chris Cacavas. Også Van Christian ga seg tidlig og ble erstattet av Alex MacNicol. Van Christian etablerte senere Naked Prey i 1981, som ga ut fem album med støvete, krass ørkenrock mellom 1986 og 1995. Særlig de to første, Under The Blue Marlin (1986) og 40 Miles From Nowhere (1987), fortjener oppmerksomhet fra alle som er interessert i amerikansk åttitallsrock.

I 1980 flyttet The Serfers til Los Angeles, samtidig som de endret navn til Green On Red. Året etter ga de ut en EP på egen hånd. Two Bibles viste frem et garasjeband med tung helning mot psykedelia, og var en lovende start. Året etter ga de ut EP nummer to, denne gangen på Steve Wynns selskap Down There Records. Wynn var også på vei opp og frem med sitt band The Dream Syndicate. Green On Reds andre EP viste frem et band som virkelig var i ferd med å finne formen. De seks låtene holdt jevnt høy kvalitet, med Death and Angels og Black Night som høydepunkter.

I 1983 tegnet bandet, i likhet med The Dream Syndicate, kontrakt med Slash Records, den tidligere fanzina som utviklet seg til plateselskap. Det var faktisk ikke helt uvanlig. Både Sub Pop og Touch And Go Records gikk den samme veien fra papir til vinyl. Sommeren samme år spilte Green On Red inn sitt første fullengderalbum med hjelp fra Chris D. (Chris Desjardins). Chris D. er mest kjent som leder av The Flesh Eaters og Divine Horsemen, men han har også syslet med poesi, journalistikk, skuespill og film. Han er en av de store legendene i Los Angeles’ semiundergrunn de siste 50 årene.

Debuten på Slash, Gravity Talks, fikk en god del oppmerksomhet da det kom ut på slutten av september 1983. Det var ikke snakk om noen stor kommersiell suksess, men albumet fikk oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt. Det skulle bare mangle at ikke folk fikk ørene opp for Stuart og co. Gravity Talks inneholdt en uimotståelig blanding av ung Dylan, psykedelia og folkrock, fremført med ungdommelig energi og fandenivoldskhet, med stenk av garasjerock. Green On Red var uvørne og upolerte, men de hadde en egen identitet og en melodisk åre som skilte dem ut fra alle andre.

Dan Stuart var ingen stor sanger i ordets vanlige betydning, men han hadde karakter og intensitet i sine skingrende og gneldrende piper. Dessuten skrev han tekster det var verdt å lytte til. Han hadde evnen til å fortelle små historier fra baksiden av den amerikanske drømmen, samtidig som han viste frem sine egne nevroser på allmenngyldig vis. Det tok ikke mange minuttene ut i den nevnte konserten i 1984 før han liret av seg «fuck Reagan and NATO, and all that shit», og at Stuart var opptatt av dem som ikke hadde det så godt i drømmenes land, var åpenbart. Green On Red fremsto som en slags moderne vagabonder, med en nervøs uro og opprørstrang de delte med store deler av den amerikanske punk- og hardcorescenen på samme tid, uten at de hadde særlig annet enn holdningen til felles med sine sinte brødre og søstre, musikalsk sett.

Selv om besetningen var godt samspilt da de gikk i studio, klarte Chris D. å bevare den slentrende og uvørne sjarmen Green On Red hadde på scenen. Det var som forventet, for Chris’ egne prosjekter var heller ikke preget av polerte produksjoner, for å si det forsiktig. Så godt som alle sangene gikk i midttempo og hadde en umiddelbar melodiøsitet over seg, forankret i sekstitallets rockemusikk. Det var også deres hemmelige våpen, nemlig Chris Cacavas’ orgel, som var over hele platen og krydret musikken i små og store doser, alt etter hva som passet den enkelte historie Stuart fortalte. Cacavas’ spill var alltid overraskende, enten han rev av seg feberaktige, nevrotiske stikk eller var mystisk utforskende og lummer.

Gravity Talks fungerte glimrende som album, og hadde de store sangene som løftet platen til klassikerstatus. Tittelsporet hadde et herlig driv som satte stemningen for det som skulle komme. Old Chief handlet om en uteligger som ikke ble behandlet med den verdigheten Stuart mente han fortjente, mens Five Easy Pieces hadde et westernscenario hvor kulene fløy. That’s What You’re Here For, platens aller mest fengende sang, ble sunget av Cacavas, som viste at han kunne bære en melodi. Det skulle han også bevise senere på en rekke soloplater, fra debuten i 1989 og fremover. Begynte man først å nevne enkeltsanger fra denne klassikeren, ble det fort tydelig at de fleste fortjente å trekkes frem, men la meg nøye meg med to til: Over My Head og Abigail’s Ghost hadde begge den uimotståelige kombinasjonen av upolert garasjerock, folkrock og punkinstinkt, toppet med fengende melodier.

Rating: 9/10