Brian Wilson – Reimagines Gerswhin (Walt Disney cd, 2010)

1) Rhapsody In Blue (intro); 2) The Like In I Love You; 3) Summertime; 4) I Loves You Porgy; 5) I Got Plenty O’ Nuttin’; 6) It Ain’t Necessarily So; 7) ‘S Wonderful; 8) They Can’t Take That Away From Me; 9) Love Is Here To Stay; 10) I’ve Got A Crush On You; 11) I Got Rhythm; 12) Someone To Watch Over Me; 13) Nothing But Love; 14) Rhapsody In Blue (reprise)

Brian Wilson- In Key Of Disney (Walt Disney cd, 2011)

1) You’ve Got A Friend; 2) The Bare Necessities; 3) Baby Mine; 4) Kiss The Girl; 5) Colors Of The Wind; 6) Can You Feel The Love Tonight; 7) We Belong Together; 8) I Just Can’t Wait To Be King; 9) Stay Awake; 10) Heigh-Ho/Whistle While You Work/Yo Ho (A Pirate’s Life For Me); 11) When You Wish Upon A Star

Hva The Walt Disney Company, en av verdens mest pengebevisste virksomheter, så i et samarbeid med en snart 70 år gammel Brian Wilson, skal det ikke spekuleres for mye i, men det er lett å tenke at det kunstnerisk falmede konsernet så seg tjent med å hente kunstnerisk kredibilitet ved å trekke de lange linjene gjennom egen historie ved hjelp av Wilson, og hans udiskutable posisjon som en av populærkulturens giganter. Disney spurte Wilson om han ville spille inn et knippe låter fra deres filmer. Wilson, som vokste opp like ved Disneyland, takket ja til tilbudet på betingelse av at han også fikk spille inn et album med sanger av George Gershwin. Det takket konsernet ja til. Kombinasjonen av Gershwin, Disney og Wilson var om ikke annet et imponerende skue.

Det ble riktignok ingen stor kommersiell suksess ut av prosjektet, men det fikk mye positiv oppmerksomhet. Det gikk faktisk best med Gershwin-albumet, som nådde 26.-plass på Billboard Top 100 og gikk helt til topps på jazzlisten. Disney-platen gikk det verre med. Den endte på en beskjeden 83.-plass og forsvant nok i oppmerksomheten rundt The Smile Sessions, som ble utgitt omtrent samtidig.

Det virket dessuten som om det var Gershwin Wilson selv var mest opptatt av. Han fulgte opp albumet med en turné hvor han fremførte hele platen. Ambisjonen hans var å rekontekstualisere Gershwin som en poprock-artist. Det hørtes i utgangspunktet ut som en idé nærmest skreddersydd for kunstnerisk katastrofe. Gershwin, geniet som døde bare 39 år gammel, men som rakk å etterlate seg en enorm produksjon hvor jazz, klassisk musikk og populærmusikk ble blandet på revolusjonerende vis før andre verdenskrig, hadde enorm betydning både for den store amerikanske sangboken og for orkestermusikken. Å «lage rock» av dette materialet virket som en elendig idé. Heldigvis var det ikke det Wilson endte opp med å gjøre. Både Disney-platen og Gershwin-innspillingene ble først og fremst lett gjenkjennelig Wilson-musikk. Hans evner som arrangør og mesterlige grep om harmoni kom tydelig frem på Brian Wilson Reimagines Gershwin, som ble overraskende vellykket. Han konsentrerte seg stort sett om Gershwins klassiske sanger, og gjorde smellvakre versjoner av I Loves You Porgy, S’Wonderful, Love Is Here To Stay og Someone To Watch Over Me, i arrangementer som ikke hadde noe med pop eller rock å gjøre, men som lente seg mot easy listening. Det hele ble reddet av hvor smakfullt det var gjennomført. Dessuten sang Wilson fortsatt godt.

Så var det låter hvor Wilson og bandet «pimpet opp» materialet, og ikke lyktes like godt. They Can’t Take That Away From Me, I’ve Got A Crush on You og I Got Plenty O’ Nuttin’ hørtes ut som tidlig The Beach Boys, med snev av Smile og Pet Sounds, og fungerte mest som morsom lytting, uten den dybden Wilson tidvis skapte i balladene. Wilson fikk også tilgang til to uferdige Gershwin-komposisjoner, som han fullførte og tok med på platen. The Like In I Love You endte opp som en sukkersøt ballade som faktisk hørtes ut som nettopp et samarbeid mellom to av de største navnene i amerikansk musikk, et samarbeid som altså lot seg realisere selv om Gershwin døde fem år før Wilson ble født. Samarbeid mellom de to var det derimot ikke lett å høre på Nothing But Love, som låt som Beach Boys anno 1965, uten å nå høydene til bandets beste ting fra den tiden. Reimagines Gershwin ble brukbart vellykket, og kunne plasseres i samme tradisjon som andre eldre artisters hyllester til sine egne røtter, som Good As I Been To You, World Gone Wrong, Shadows In The Night og resten av Bob Dylans sangboktrilogi, og Paul McCartneys Kisses On The Bottom.

In The Key Of Disney ble en mer traurig affære. De 11 låtene her var også svøpt i typiske Wilson-arrangementer, men sangutvalget trakk ned helheten. Disneys filmkatalog inneholdt et vell av klassiske sanger, men Wilsons utvalg var altfor dominert av nyere materiale, som ikke var all verden. Hvorfor han skulle gyve løs på grusomheter som Can You Feel The Love Tonight og I Just Can’t Wait To Be King, var vanskelig å forstå, utover et mulig kommersielt potensial. Disse sangene var kalkulerte, hule og melodramatiske, og lot seg ikke løfte.  Kiss The Girl fra The Little Mermaid og Colors of the Wind fra Pocahontas fortjente samme beskrivelse. Av de nyere sangene var Randy Newmans to bidrag best, selv om You’ve Got A Friend In Me og We Belong Together fra henholdsvis Toy Story og Toy Story 3 ikke var av samme skyhøye standard som Newman holdt på sine egne album.

Det ble straks hyggeligere da Wilson konsentrerte seg om eldre låter som The Bare Necessities fra The Jungle Book, Baby Mine fra Dumbo, Stay Awake fra Mary Poppins og When You Wish Upon A Star fra Pinocchio, selv om han heller ikke her tilførte all verden utover at det hele ble «pent». Det var litt merkelig, for dette var sanger han hadde vokst opp med og hadde et nært forhold til. 

Rating Reimagines Gershwin: 7/10

Rating In The Key of Disney: 4/10