Manuel Göttsching – Inventions for Electric Guitar (Kosmische Musik LP, 1975)
1) Echo Waves; 2) Quasarsphere; 3) Pluralis
Etter at han hadde lagt Ash Ra Tempel på hylla, spilte Manuel Göttsching sommeren 1974 inn sitt første soloalbum. Og det var virkelig et soloalbum. Han komponerte, arrangerte og produserte alt selv, i tillegg til å spille alt. Det vil si gitarer, og ikke noe annet. For å bearbeide lyden benyttet han blant annet en firekanals TEAC A-3340-båndopptaker, Revox A77, wah-wah-pedal, volumpedal, Sola Sound Fuzz, Schaller Rotosound og steelgitar.
Tittelen avslørte både store ambisjoner og et tilsvarende selvbilde. Men Göttsching var mann for sine ord. Hans første soloalbum var nyskapende. Dessuten var det en sann svir å lytte til, ikke bare et vellykket forslag til en mulig vei videre for populærmusikken (som om det ikke hadde vært nok i seg selv!). Albumet inneholdt to lange låter med en seks minutter lang pustepause mellom de gigantiske sporene som dominerte platen.
Musikken minnet litt om det Tangerine Dream drev med på samme tid. Selv om Göttsching bare brukte gitarer, ble lyden av de seks strengene kraftig prosessert og bearbeidet ved hjelp av effektpedaler og båndmaskiner. Dermed fremsto uttrykket like mye som elektronisk musikk som gitarbasert rock. For en sjelden gangs skyld var det på sin plass å trekke frem begrepet banebrytende. Göttsching var visjonær og en nyskaper som samtidig skapte eterisk og hypnotisk musikk for evigheten. Om betegnelsen space rock noen gang var på sin plass, var det i en omtale av Inventions for Electric Guitar.
Göttschings geni innen gitarteknikk og studioproduksjon var tydelig gjennom hele albumet. Bruken av forsinkelse, klang og ekko skapte en følelse av rom og tidløshet. Det var en særegen balanse mellom analog varme og futuristisk utforskning som gjorde musikken både melankolsk tilbakeskuende og kaldt fremtidsrettet.
Åpningssporet Echo Waves inviterte umiddelbart lytteren inn i en verden av hypnotiserende skjønnhet. Gitarspillet kombinerte intrikat fingerplukking med flag av teksturer, og musikken bølget frem på en måte som trosset tradisjonelle begrensninger. Til tross for at Echo Waves var minimalistisk og repetitiv, var lydbildet i stadig utvikling. Det hypnotiserte og pirret øregangene på samme tid. Uten et eneste perkusjonsinstrument etablerte Göttsching en beat. Echo Waves var både svevende og rytmisk på et helt eget vis.
Etter Echo Waves landet lytteren trygt i en ambient favn med Quasarsphere, som hvilte forsiktig på sørgmodige gitartoner med smak av synthesizer. De seks minuttene sporet varte, fungerte som en behagelig transportetappe før Pluralis tok sats og holdt det gående i drøyt 21 minutter.
Pluralis hadde noe av den samme strukturen som Echo Waves, men beveget seg saktere fremover og var samtidig mer insisterende. Lydbildet var dessuten enda bredere. Bak de manisk repeterende gitarfigurene lå klanger man kunne sverget på var frembrakt av maskinparken til tidligere nevnte Tangerine Dream, om man ikke visste bedre. Etter hvert trådte også gitarhelten i tyskeren frem. Det tilførte avslutningen energi og løft på effektfullt vis. Pluralis pekte frem mot den like banebrytende E2-E4, som Göttsching spilte inn i 1981 og ga ut i 1984. Der skapte han nok en gang nyskapende musikk, da i form av proto-techno.
Innflytelsen Inventions for Electric Guitar fikk på ambient, elektronisk og eksperimentell musikk, kan vanskelig overvurderes.
Rating: 9/10
