The Fall – Extricate (Fontana LP, 1990)

1) Sing! Harpy; 2) I’m Frank; 3) Bill Is Dead; 4) Black Monk Theme Part I (opprinnelig I Hate You); 5) Popcorn, Double Feature; 6) Telephone Thing; 7) Hilary; 8) Chicago, Now; 9) The Littlest Rebel; 10) And Therein…

Det var ikke mange artister som signerte sin første kontrakt med et av de store plateselskapene først etter å ha holdt det gående i mer enn ti år og gitt ut elleve studioalbum. Men slik var det altså med Mark E. Smith og hans The Fall, som i 1989 skrev kontrakt med Fontana. Samarbeidet varte i tre år og omfattet tre album, som alle gjorde det brukbart på salgslistene i hjemlandet, med henholdsvis 31., 17. og 21. plass.

Extricate var starten på den tredje delen av The Falls karriere. Den første, ekstremt kreative perioden foregikk på forskjellige plateselskaper frem til 1984. Deretter fulgte årene fra 1984 til 1989 på Beggars Banquet, med Smiths daværende kone Brix som pådriver for et mer konsist The Fall, med større innslag av pop i forskjellige former og fasonger.

Det nye albumet ble spilt inn i løpet av andre halvår 1989, rett etter at det var blitt slutt mellom Mark og Brix. Mark mistet faren sin i den samme perioden og åpnet faktisk opp i enkelte intervjuer om at han ikke alltid hadde det så enkelt mentalt. Det var nye takter fra mannen, som riktignok var litt av en sitatmaskin, men som alltid hadde vernet godt om både privatlivet, ambisjonene og inspirasjonskildene. Om noe likte han å dumme ned hele The Fall-prosjektet, som var noe av det mest varige og inspirerende britisk musikk hadde kommet opp med etter 1980.

At Brix forsvant ut av The Fall etter samlivsbruddet, var naturligvis ikke overraskende, men at hun ble erstattet av Martin Bramah, var det neppe mange som hadde sett for seg. Bramah var et av originalmedlemmene i The Fall, men hadde bare deltatt på ett album, debuten Live At The Witch Trials. Deretter etablerte han sitt eget band, The Blue Orchids. Han og Smith skulle ikke holde ut særlig lenge med hverandre denne gangen heller. Smith sparket både Bramah og tangentspiller Marcia Schofield kort tid etter innspillingen av Extricate, etter sigende på grunn av en hendelse mens bandet var på turné. Den raske avgangen var ikke til hinder for at Bramah gjorde en formidabel jobb på Extricate. Det punk- og rockabillyinspirerte gitarspillet hans var den perfekte antitesen til det moderne, smått polerte lydbildet og de ellers stramme arrangementene, som den amerikanske produsenten Craig Leon hadde stor innvirkning på. 

Leon hadde vært involvert i debutene til Ramones, Suicide og Blondie, sistnevnte sammen med Richard Gottehrer, og kombinerte amerikansk arbeidsmoral med kunstnerisk teft. Han sørget for at arrangementene ble krydret med obo, fløyte og fele. Sammen med The Falls naturlige dragning mot rockabilly og postpunk, og den nye, ustrakte bruken av elektroniske instrumenter, bidro det til en glimrende oppdatering av The Fall for nittitallet. Den kunstneriske integriteten var fullt ut bevart, samtidig som lydbildet ga bandet tilgang til et større publikum.

I tillegg til Craig Leon var duoen Matt Black og Jonathan More, bedre kjent som Coldcut, involvert. Smith hadde bidratt på et spor på debutalbumet deres, What’s That Noise? og de gjengjeldte tjenesten ved å produsere Telephone Thing, en herlig og utypisk The Fall-låt med røtter i elektroniske dansemusikk. Det eneste typiske ved den var teksten, der Smith gikk løs på British Telecom fordi han mente han kunne høre tidligere telefonsamtaler når han løftet av røret. Telephone Thing ble også gitt ut som singel, men nådde bare 58. plass. Adrian Sherwood, en sentral skikkelse i engelske danse- og reggaemiljø, produserte The Littlest Rebel. Produksjonen hans la seg imidlertid tettere opp til Leons, på en av de mange rockelåtene på platen.

The Fall hadde fått for vane å gjøre versjoner av obskure låter og slik var det også denne gangen. Smith hadde ved flere anledninger gitt uttrykk for sin begeistring for det snodige garasjebandet The Monks. The Fall gjorde en kul versjon av I Hate You, her med tittelen Black Monk Theme Part I. Den passet fint sammen med sterke, Bramah-pregede rockelåter som Sing! Harpy (etter sigende om Brix), I’m Frank (Scanlons hyllest til Frank Zappa, tro det eller ei), og Hilary, (om en tidligere, fæl nabo av Smith). Versjonen av The Searchers’ Popcorn Double Feature var også vellykket, med en ro i både arrangement og fremføring som var sjelden. Platens to beste og mest klassiske øyeblikk var også av det roligere slaget. Den rett ut smellvakre balladen Bill Is Dead var opprinnelig ment som en utdriting av alle hengehodene i Manchester, og ja, han tenkte på deg, Morrissey, men ble forvandlet til en slags hymne. Smith fremstod som født på ny og oppsummerte det hele ved å gjenta «These are the greatest times of my life» over mykt orgel og gitarmelodier Johnny Marr verdig.

Smith bekreftet senere at Bill i tittelen var den avdøde faren til en av vennene hans. Med Bill Is Dead toppet The Fall for første gang Festive Fifty, John Peels årsliste basert på avstemming blant lytterne hans.

Helt der oppe ved siden av Bill Is Dead stod Chicago, Now! en modernisert variant av den dronete The Fall-balladen; tenk Hip Priest, Jerusalem og Gross Chapel – British Grenadiers. Smith knurret og hvisket «Do you work hard? og kanaliserte Cab Calloway gjennom seks sløye, men intense minutter.

Rating: 8/10