Blut Aus Nord – 777 – Sect(s) (Debemur Morti Productions cd, 2011)
1) Epitome I; 2) Epitome II; 3) Epitome III; 4) Epitome IV; 5) Epitome V; 6) Epitome VI
Blut Aus Nord – 777 – The Desanctification (Debemur Morti Productions cd, 2011)
1) Epitome VII; 2) Epitome VIII; 3) Epitome IX; 4) Epitome X; 5) Epitome XI; 6) Epitome XII; 7) Epitome XIII
Blut Aus Nord – 777 – Cosmosophy (Debemur Morti Productions cd, 2012)
1) Epitome XI ; 2) Epitome XV; 3) Epitome XVI; 4) Epitome XVII; 5) Epitome XVIII
Mellom april 2011 og september 2012 ga Blut Aus Nord ut en trilogi med album med overskrift 777. Med utgangspunkt i Vindsvals interesser var det lett å tenke at tittelen viste til Aleister Crowleys bok 777 and Other Qabalistic Writings, som blant annet inneholdt en tabell med magiske korrespondanser. Magiske korrespondanser var en betegnelse på forbindelser mellom ting innen forskjellige kategorier som «snakket sammen», for eksempel visse guddommer, himmellegemer, planter, parfymer og edelstener. Boken inneholdt også et oppslagsverk basert på den hermetiske Qabalah, en vestlig esoterisk tradisjon. 777 ble også benyttet innen new age kretser, hvor det ble sett på som et lykketall og en kommunikasjonsport til engler. Musikken til Blut Aus Nord var på ingen måte preget av engler, så slik sett lente den seg nok tyngre mot Crowley.
Vindsval gjorde alt selv. Han mente at musikken var for personlig til å involvere andre.
Alle de til sammen 18 sporene hadde tittelen Epitome, nummerert i rekkefølge. Epitome betyr noe i retning av et sammendrag eller utdrag. Med tre ganger 45 minutter med musikk på de tre utgivelsene var det litt av et «utdrag»!
777 – Sect(s) og 777 – The Desanctification, de to første albumene i trilogien, var langt unna det smekre, småsymfoniske uttrykket på Memoria Vetusta II: Dialogue with the Stars. De representerte heller en tilbakevending til MoRT og Odinist, med en miks av black metal, no wave og postrock. Musikken var dominert av de gnurende, atonale og dypt psykedeliske gitarene som også preget de nevnte utgivelsene, med innslag av susende synthesizere og som regel holdt i middels tempo. Sect(s) og The Desanctification brakte ikke noe spesielt nytt til bordet og var slik sett litt skuffende, med tanke på Vindsvals evne til fornyelse så langt i karrieren, men jeg skal skynde meg og legge til at det fortsatt var mye å hente ut av formatet. Han skapte fortsatt avgrunnsdype stemninger med musikken sin, med en atmosfære det var godt å dukke ned i og bli boende i. Bruken av stive, elektroniske trommer ble riktignok smått slitsom etter to ganger 45 minutter, men musikken hadde en underlig sving i seg likevel. Sving som i døende munker som skranglet gjennom rustne, forlatte industribygg. Den grimme stemningen ble holdt i sjakk av forbløffende melodilinjer, som stadig dukket opp og overrasket. Den relativt sparsomme vokalen var av den kvlte sorten og lå dypt i lydbildet.
Cosmosophy var en annen kopp blod. Black metal kastet kun vage skygger over de fem sporene. På tredje og siste del av trilogien krabbet Vindsval ut av håpløsheten og ut i det fri, hvor han virkelig tok for seg. Epitome XIV innledet med et riff som lå tett opp til klassisk doom, med en teskje klassisk rock i seg, før hele mannens arsenal rullet i vei med et stykke postrock av den tyngste sorten, ikke langt unna det Isis kunne rive av seg, dog i sine mindre monumentale stunder. Det var en formidabel åpning, og det var godt å «slippe» de verste atonalitetene etter å ha blitt herjet med på de to første platene i trilogien. På Epitome XV brukte Vindsval snakkesang over et hiphop-aktig rytmespor, før musikken skiftet midtveis og veltet over i mektig, metallisk shoegaze. Epitome XVI hadde en langstrakt elektronisk innledning før musikken tok sats inn i postrock med smak av stål, med ren vokal og en nesten nynnbar melodi, i et stykke som strakk seg over ti minutter. Epitome XVII fortsatte i samme stil, bare enda et knepp mer publikumsvennlig, og Blut Aus Nord hørtes ut som godstogsversjonen av Slowdive. Det var usedvanlig vellykket og unikt mektig. Vindsval hadde funnet sin egen vei inn i shoegaze, denne ofte statiske, beskjedne musikkformen, og kommet ut med sin egen vellykkede vri. Epitome XVIII avsluttet trilogien på herlig vis med 11minutter filmatisk atmosfære høystemt og majestetisk. Med tunge, elektroniske trommer i bunn marsjerte Vindsval 777 i havn med et stykke som hadde passet utmerket til en filmscene der en enorm middelalderhær var på vei mot et avgjørende slag.
777 – Cosmosophy var den mest tilgjengelige platen Blut Aus Nord noen gang hadde levert, med en tydelig melodisk anretning og, om ikke med et smil om munnen, i alle fall med en mer positiv livsanskuelse enn tidligere.
Rating Blut Aus Nord – 777 – Sect(s): 7/10
Rating Blut Aus Nord – 777 – The Desanctification: 7/10
Rating Blut Aus Nord – 777 – Cosmosophy: 8,5/10
