Blut Aus Nord – Memoria Vetusta III – Saturnian Poetry (Debemur Morti Productions cd, 2014)
1) Prelude; 2) Paien; 3) Tellus Mater; 4) Forhist; 5) Henosis; 6) Metaphor of the Moon; 7) Clarissima Mundi Lumina
Parallelt med 777-trilogien ga Blut Aus Nord ut tre EP-er med tittelen What Once Was… Liber, med romertall I, II og III. EP-triologien inneholdt black metal, death metal og industrimetal i uskjønn forening, og ble utgitt mellom 2010 og 2013. Blut Aus Nord holdt tempoet oppe videre, og i juni 2014 ga Blut Aus Nord ut et splittalbum med franske P.H.O.B.O.S., med tittelen Triunity. Den store utgivelsen i 2014 kom imidlertid først i oktober, da Vindsval kastet industrimetal, doom og postpunk på båten for igjen å dyrke sin første (og største?) kjærlighet, black metal, gjennom avslutningen på Memoria Vetusta-trilogien.
Etter å ha spilt inn 777 alene hadde Vindsval nå med seg trommeslageren Gionata Potenti, aka Thorns. Potenti hadde en solid CV fra Frostmoon Eclipse, Glorior Belli og Moloch, som alle ga ut black metal av høy, grim klasse. Etter bruken av elektroniske trommer på flere tidligere plater, 777 inkludert, var det en sann svir å høre Vindsval sammen med en av sjangerens bedre trommeslagere. Det var også et pluss at Kristian «Necrolord» Wåhlin stod for omslaget. Wåhlin hadde laget omslag for mange av de største i bransjen, som At The Gates, Dismember, Dissection, Atheist, Emperor og Tiamat. Omslaget på Saturnian Poetry var klassisk black metal, med skog og fjell holdt i brune toner, mektig og detaljrikt. Det stod utmerket til musikken.
I likhet med de to første albumene i Memoria Vetusta-trilogien, inneholdt Saturnian Poetry episk og melodiøs black metal, tung på atmosfære og både kald og varm samtidig. Begge de to første platene i serien var glimrende eksempler på sjangeren, men det spørs om ikke det avsluttende kapittelet, som kom 18 år etter det første, var det aller beste. Så skal det tilføyes at for dem som liker sin black metal så grim som mulig, vil 1996-utgivelsen være det naturlige valget.
Saturnian Poetry var ikke like rå og nådeløs som Fathers of the Icy Age og hadde naturlig nok mer til felles med Dialogue With the Stars, som kom ut «kun» fem år tidligere. I motsetning til på timelange Dialogue nøyde bandet seg denne gangen med 45 minutter fordelt på seks låter og en kort innledning, noe som var en passende dose av den altoppslukende, mektige musikken. Albumet hadde den mest gjennomarbeidede og klare produksjonen Blut Aus Nord noen gang hadde hatt. Det var som vanlig gitarene som dominerte lydbildet, med vokalen som et hest rasp i dypet, kvernende ut mytiske tekster på fransk og engelsk. Den svarte hovedvokalen ble kombinert med noe som lignet kirkelig korsang. De to vokale uttrykkene stod i sterk kontrast til hverandre, men det var en stilfull og oppløftende kontrast, der korsangen bidro til å slippe lyset inn i det mørke universet.
Thorns skapte liv med sin intense tromming, enten han raste i vei med blastbeats eller var mer tilbakeholden. Duoen pisket opp et hemningsløst kaos like ofte som de red mer atmosfæriske, episke linjer. Kvaliteten på låtene arrangementene, spill og produksjon løftet musikken ut av sjanger-konvensjonene, i en metalverdenen som fortsatt ble utsatt for flodbølger av utgivelser i samme stil.
Rating: 8/10
