Ashra – Blackouts (Virgin LP, 1977)
1) 77 Slightly Delayed; 8) Midnight On Mars; 3) Don’t Trust The Kids; 4) Blackouts; 5) Shuttle Cock; 6) Lotus
Blackouts var det andre av fire album Ashra ga ut mellom 1976 og 1980, før Göttsching la prosjektet på is. Først i 1990 kom det et nytt album under Ashra-navnet, etter et stille åttitall, mannen i det tiåret først og fremst markerte seg med det epokegjørende soloalbumet E2–E4 i 1984.
Alle de fire platene Ashra ga ut mellom 1976 og 1980, ble utgitt på Virgin, noe som medførte at Göttsching fikk tilgang til et større publikum. Det var velfortjent. Han fortsatte å lage god og innflytelsesrik musikk helt til syttitallets ende. Han hadde naturligvis ingenting med punk og new wave å gjøre og var slik sett litt på siden av det som foregikk. Gjennom Virgin fikk han imidlertid kontakt med et publikum som hadde lært å sette pris på artister som Steve Hillage og Mike Oldfield, som begge var å finne på selskapet, og som i likhet med Göttsching lagde instrumentalmusikk som strakk seg godt ut.
Omslaget på Blackouts bestod av en tegning av artisten med sin kjære Gibson, med ansiktet speilet i gitaren. Hva de tenkte på med det omslaget, vites ikke, men det fremstod uvanlig amatørmessig. Om ikke annet brøt det fullstendig med tidsånden, og det var muligens poenget? Omslagets bakside var mer til nytte. Under et stilig bilde av gitarhelten på scenen, med en trommeslager i full vigør bak seg (Harald Großkopf?), ble det angitt at musikken var komponert, arrangert og produsert av Göttsching og spilt inn i Berlin i september 1977. Et ekte soloalbum, med andre ord. Han benyttet seg av gitar, keyboards og sequencer. Det var også anført på baksiden av omslaget at «This record should be heard comfortably». Det betydde ikke at Blackouts inneholdt tannløs new age, selv om platen hadde elementer som senere ble sentrale i den sjangeren, som drømmende stemninger og en «behagelig» atmosfære.
I likhet med New Age Of Earth inneholdt Blackouts spacerock av den inviterende, melodiøse sorten. Så var Blackouts likevel et ganske annerledes album enn forgjengeren. Med unntak av den kvarterlange Lotus Part I–IV bestod platen av kortere låter. Dessuten var gitaristen Göttsching tilbake for fullt. Denne gangen med gitar som gitar, ikke som et instrument som ble prosessert til det ugjenkjennelige, slik tilfellet var på flere av de foregående platene. Det betydde ikke at han var tilbake i samme stil som på de første Ash Ra Tempel-platene, med det viltre, Hendrix-inspirerte stilen han stod for på begynnelsen av syttitallet. Spillet på Blackouts var mer kontrollert og melodiøst, men ikke mindre imponerende. Han var fortsatt en formidabel gitarist og løftet musikken til himmels med myke, glidende melodilinjer, som han kombinerte med sin karakteristiske plukking på strengene.
Gitarspillet stod perfekt til basisen han etablerte med elektroniske instrumenter. Blackouts var tidvis dansbar med sin afrobeatinspirerte rytmikk. Det var et driv i Blackouts her som var nytt for Göttsching. Han var fortsatt en minimalist og glad i det enkle og repeterende, men denne gangen var det en sving og glede i musikken som var ny. Blackouts var funky, åpen og blid. Og det uten å bli cheesy eller forutsigbar. Platen var det klart mest tilgjengelige han hadde gitt ut, og er en litt oversett skatt i hans diskografi. Den eneste gangen man ble løftet ut av den positive atmosfæren, var i deler av Lotus, hvor overstyrt elektronikk forpurret den svale stemningen en smule, men det varte ikke lenge før den store behagelighetenvar gjenopprettet. Å trekke frem enkeltspor ga lite mening, utover å si at åpningssporet 77 Slightly Delayed satte tonen på hjertelig og inviterende vis. Faller det i smak, er det bare å investere.
Blackouts var en reise over blanke, disige skyer, noen ganger i høyt tempo, andre ganger i stille fart, men alltid i bevegelse fremover, med gitarpilot Göttsching bak spakene.
Rating: 8/10
