Band Of Horses – Infinite Arms (Sub Pop cd, 2010)

1) Factory; 2) Compliments; 3) Laredo; 4) Blue Beard; 5) On My Way Back Home; 6) Infinite Arms; 7) Dilly; 8) Evening Kitchen; 9) Older; 10) For Annabelle; 11) NW Apt.; 12) Neighbor

Før innspillingen av Infinite Arms var det nok en gang endringer i bandbesetningen. Ben Bridwell proklamerte at nå var Band Of Horses et band – et organisk demokrati som skulle gjøre ting i lag. Og det er flere av bandmedlemmene som bidrar med tekst og musikk her, men det er fortsatt ingen tvil om hvem som regjerer.

Ben Bridwell finansierte utgivelsen selv og fikk så hjelp fra lille, uavhengige Columbia til distribusjon. Bandet tok seg av produksjonen selv, med litt hjelp fra Phil Ek.

Infinite Arms er en forsterkning av de lyse og tilgjengelige elementene i produksjonen og estetikken som ble dyrket frem på gruppas to første album. Inifinite Arms er mer av alt – mer upbeat, mer glossy, mer kommersiell og lysere i all sin utadvendte fryd over egen fortreffelighet. Band Of Horses har ikke vært søtere på melodisiden enn de er her; sukkersøte melodier som raskt stiger frem som små godbiter. Det er ikke til å nekte at man smatter fornøyd, men etter en viss tid med smatting siger det inn en opplevelse av at Infinite Arms er litt vel søt og smart. Kalkulert vil noen kalle det, men så langt vil jeg ikke gå. Det er mer en endelig realisering av pop-potensialet i Ben Bridwells evner som låtskriver og artist. Slik fremstår Infinite Arms som en god sommerplate, hør for eksempel «Dilly» – vi nærmer oss Beach Boys. Eller «Older» som er countrypop; smør på et lag glasur og gi den til en Nashvillebabe og du har en hit av episke dimensjoner.

Som pop album er dette godt gjennomarbeidet og fint å høre på, men Infinite Arms har ikke den dybden og den såre melankolien som løftet Cease To Begin til store høyder.

Med plata spredte bandet sine kommersielle vinger bredt ut; nr 7 i USA, 21 i UK og listeplasseringer i mange land.

Uten at vi er spesielt opptatt av sånt.

Rating: 7/10