Band Of Horses – Why Are You Ok (Interscope cd, 2016)

1) Dull Times/The Moon; 2) Solemn Oath; 3) Hag; 4) Casual Party; 5) In A Drawer; 6) Hold On Gimme A Sec; 7) Lying Under Oak; 8) Throw My Mess; 9) Whatever, Wherever; 10) Country Teen; 11) Barrel House; 12) Even Still.

I 2015 spiller Ben Bridwell inn albumet Sing Into My Mouth sammen Sam Beam (aka Iron and Wine). Plata inneholder coverlåter av artister som John Cale, Bonnie Raitt, JJ Cale, Talking Heads, Sade og flere. Sing Into My Mouth gjør lite ut av seg, både kunsterisk og kommersielt.

Først i juni 2016 slippes det femte Band of Horses albumet, Why Are You Ok. Det har da gått fire år siden den lett mislykkede Mirage Rock, og Why Are You Ok er på flere vis en ny start for gruppa. Med ny label i Interscope og Jason Lytle på plass som produsent. Lytle er drivkraft og kjerne i det fine progindepop bandet Grandaddy, som har gitt ut noen kresne og snurrige album de siste femten årene.

Coveret på Why Are You Ok er et dust fotografi fra en strand, med to kvinner i truse som skjuler ansikt og bryster bak armer og hender. Fotografiet sender nostalgiske vibrasjoner og kanskje også en liten tanke til Roxy Musics cover på Country Life albumet. Det hele gir en forventning om avslappet stemning og dempede ambisjoner. En får følelsen av at Bridwell vil gi uttrykk for at dette er oss – vi driver med vårt og la oss gjøre det. Vi har ingen stormende ambisjoner og det er ingen grunn til å tro at vi skal redde verden.

Why Are You Ok er et bedre album enn Mirage Rock og innebærer enn viss fornyelse. Fornyelsen er først og fremst et resultat av Jason Lytles produksjon. Hans ideer og løsninger fra Grandaddy er tilstede over hele albumet. Ta for eksempel minieposet DullTimes/The Moon som åpner ballet. Her duver Band of Horses avgårde på et slørete lydbilde med klare ambiente drag. Ikke verst. Også In a Drawer er super, med koring fra J Masics (Dinosaur Jr). Masics sender denne godlåten rett inn i et inderock nirvana med sitt brekete nebb. Eller er det bare vissheten om at geniet Masics er med her som gir et slikt løft? Hmm.

Ben Bridwell er en lowkey låtskriver, han bruker ikke mange virkemidler og skriver gjerne om familieliv, det å gjøre ingenting, drikke seg full osv. Og det er ikke tvil om at han har et talent for å beskrive det hverdagslige. Tekstuniverset og låtenes oppbygging evner å bygge en nostalgisk mur rundt gruppas uttrykk. Og det er både fint og problematisk. Det problematiske er en mangel på temperatur på albumet. Det hele sklir litt for lett forbi i all sin duvende og smarte vellyd. Dessuten er ikke låtmaterialet like sterkt hele veien, og er det noe Bridwell er avhengig av så er det et sterkt låtmateriale – for å løfte alt det allmenngyldige opp til et varig uttrykk som virkelig kjennes i kropp og sjel.

Dermed når ikke denne plata opp til de tre første albumene fra gruppa, men viss bedring fra seneste studioalbum finnes.

Det er håp.

Rating: 6,5/10