Animal Collective – Danse Manatee (Catsup Plate cd, 2001)

1) A Manatee Dance; 2) Penguin Penguin; 3) Another White Singer (Little White Glove); 4) Essplode; 5) Meet The Light Child; 6) Runnin The Round Ball; 6) Bad Crumbs; 7) The Living Toys; 8) Throwin The Round Ball; 9) Ahhh Good Country; 10) Lablakely Dress; 11) In The Singing Box

På det som i ettertid er klassifisert som Animal Collectives andre album, Danse Manatee, hadde Avey Tare og Panda Bear fått med seg en viss Geologist, kjent for sine foreldre under navnet Brian Weitz. Dermed var tre av de fire puslespillbitene som utgjør kjernen i Animal Collectives musikalske univers på plass. Senere skulle også Deakin (Josh Dibb) komme til.

Geologist bidro med elektronikk og keyboards på Danse Manatee, og om vi sammenligner med debuten, med åpenbare avantgardistiske tilbøyeligheter; der debutalbumet var vilter og unikt, men med en kjærlig, melodiøs kjerne, er Danse Manatee langt mer utfordrende. På Danse Manatee er det langt mellom umiddelbare, melodiøse øyeblikk, faktisk inneholder plata knapt noe som kan kalles popmusikk overhodet. Selv om noe av stemningen fra debuten er beholdt, og gruppa forsåvidt er gjennkjennelig – særlig på grunn av det vindskeive, undrende vokalarbeidet – er Danse Manatee et helt annet beist.

Danse Manatee er et avantgardistisk stykke musikk, som utfordrer rammen for selv et utvidet rockbegrep. Her er tunge innslag av fri improvisasjon, strømførende flater av mild støy, noe som kan minne om førstegenerasjons krautrock – tenk særlig Kluster med K, og Amon Duul – ikke Amon Duul II. Danse Manatee var starten på en ganske lang sideveis retrett fra det umiddelbare for Animal Collective, også de kommende utgivelsene skulle operere i mosegrodd og kupert terreng, langt unna den orkestrale popmusikken de skulle få et kommersielt gjennombrudd med etterhvert. Det hele låter som en noepsykedelisk, New Weird American drøm, med innslag av både sødme og frykt.

Denne lange turen ut på avangardistiske stier var overraskende etter debutalbumet, som var mer tilgjengelig enn noe de skulle utgi på flere år. Normalen for undergrunnsband som Aninmal Collective er jo det motsatte; det prøves og tøyes grenser først, så samler og konsentrerer man uttrykket  på de kommende utgivelsene. Disse tidlige, «vriene» utgivelsene er likevel slett ikke uten verdi, og sett i etterpåklokskapens lys var de med på å utvikle det uttrykket gruppa skulle foredle fra 2004.

Danse Manatee består av tre lange spor, ett på fem minutter og en rekke korte snutter på et og to minutter. Plata oppleves som et eneste langt sonisk eksperiment, hvor formålet er forske på stemninger skrudd frem av perkusjon, elektronikk, støy og stemmer. innledningsvis er albumet interessant lytting, selv om slitestyrken ikke er så stor; det er ingen spesiell dybde i Danse Manatee, det er ikke mye nytt å oppdage etter noen lyttinger – Danse Manatee er det den er etter noen runder i cd-spilleren. Dermed blir albumet mer et interessant eksperiment enn en varig lytteropplevelse, et eksperiment som er en viktig byggekloss i gruppas utvikling, og antaglig noe de hadde behov for å få ut av systemet.

Rating: 6/10