Alice Cooper – Goes To Hell (Warner Brothers LP, 1976)

1) Go To Hell; 2) You Gotta Dance; 3) I’m The Coolest; 4) Didn’t We Meet; 5) I Never Cry; 6) Give The Kid A Break; 7) Guilty; 8) Wake Me Gently; 9) Wish You Were Here; 10) I’m Always Chasing Rainbows; 11) Going Home

Det skulle gå femten måneder før oppfølgeren til Welcome To My Nightmare ble sluppet, noe som var ganske lenge for Alice på syttitallet. Blant fans og kritikere er Goes To Hell, Alice Coopers niende album, regnet for å være startens på hans «years in the wilderness». Glam rock og hard rock fikk konkurranse av disco og punk, og Alice var ikke lenger den heiteste typen i gata. Plaget av rusproblemer og idetørke skulle han utgi en rekke frustrerende album frem til midten av åttitallet, da han gjennoppfant seg selv med kommersiell hard rock og heavy metal, og flere store hits. Goes to Hell er på ingen måte av topp Alice Cooper kvalitet, slik vi var blitt vant til at han leverte opp til dette tidspunktet, men albumet er heller ikke den katastrofen mange vil ha det til.

Bob Ezrin produserte også denne gangen, og Dick Wagner og Steve Harris var fortsatt med på gitarer. Rytmeseksjonen var byttet ut siden sist, nå var det Tony Levin og Allan Schwartzberg som stod for henholdsvis bass og trommer. Musikken var, med unntak av en coverlåt, skrevet av Ezrin, Cooper og Wagner sammen. Også dette albumet ble en ok suksess for Alice, med topp 30 plasseringer på albumlistene i både USA og England. Hele turneen som skulle promotere albumet gikk det imidlertid ikke bra med. Alice Cooper Goes To Hell-turneen ble avlyst på grunn av Alices helseproblemer. Han skulle etter hvert entre rehab for første gang, for å få bukt med sine alkoholproblemer. Alkoholproblemene er også tema på hitsingelen fra albumet, balladen I Never Cry. I Never Cry følger i fotsporene til Only Women Bleed og nådde 12 plass i USA.

Goes To Hell var også et konseptalbum om Steven, som nå hadde forlatt oss og entret helvete. Konseptet er som vanlig ganske løst og egentlig ikke så vesentlig. Musikalsk har det skjedd til dels store endringer. Bak et aldeles grusomt dårlig cover – med Alice som grønnhudet djevel?- skjuler det seg en serie låter med til dels stor sjangerforvirring. Det er lite igjen av den røffe hardrocken fra tidligere. Kun på to spor er Alice på rockern, på det bankende tittelsporet og på den kule Guilty. Ellers er det blanda kost, men låtene er ikke så verst selv om innpakningen bitvis er populistisk og snodig. Det er pompøse MOR ballader i I Never Cry, Wake Me Gently og den gamle traveren I’m Always Chasing Rainbows, discorock i You Gotta Dance og Wish You Were Here og rock & roll/doo wop i Give The Kid A Break. You Gotta Dance er faktisk en ganske så stilig låt, selv om jeg aldri ville innrømmet det den gang plata kom ut, der jeg satt i min kule tilstand av en fjorten år gammel liksomhipster.

Goes To Hell er et ujevnt album som har sine gode sider.

Det skulle bli verre.

Rating: 6/10