The Allman Brothers Band – Eat A Peach (Capricorn/Atco 2LP, 1972)

1) Ain’t Wastin’ Time No More; 2) Les Brers In A Minor; 3) Melissa; 4) Mountain Jam; 5) One Way Out; 6) Trouble No More; 7) Stand Back; 8) Blue Sky; 9) Little Martha

“There ain’t no revolution, it’s evolution, but every time I’m in Georgia I eat a peach for peace». (Sitat Duane Allman).

Da Duane Allmans døde i oktober 1971, var Allman Brothers i gang med å spille inn et nytt album, også denne gangen med Tom Dowd som produsent. Duane Allman døde midt under innspillingene, men gruppa ble fort enige om å fortsette sammen, selv om de hadde mistet lederen og mesterhjernen.

Eat A Peach inneholder derfor studioinnspillinger både med og uten Duane Allman, ettersom gruppa tok opp igjen arbeidet ikke lenge etter at han gikk bort. Det er også plass til livemateriale på Eat A Peach, og der er Duane Allman med hele veien. Liveopptakene stammer nemlig fra konsertene på Fillmore East 8 og 9 mars, de samme konsertene som lå til grunn for Live At Fillmore East. Det er også med opptak fra den aller siste konserten som ble holdt på samme konsertsted, sommeren 1971.

Eat A Peach ble utgitt i februar 1972 og var en stor kommersiell suksess. Gruppa var raskt ute på veien for å følge opp suksessen, og spilte mange konserter i USA utover i 1972. De fortsatte som kvintett, uten å erstatte Duane. Det skulle riktignok endre seg senere, men inntil videre var det de fem gjenlevende som utgjorde The Allman Brothers Band.

Eat A Peach er på mange vis både en hyllest til Duane Allman og en utstaking av veien videre. Det er lett å bli melodramatisk her, men det er ikke tvil om at Duane Allmans ånd  hvilte tungt over gruppa helt frem til splittelsen på tidlig åttitall. Med tanke på hvilken enorm musiker Duane Allman var, er det godt og passende at hans avskjed fra plateinnspillinger med Eat A Peach resulterte i et fenomenalt rockalbum. Både studio- og live-innspillingene er av ypperste klasse.

Liveinnspillingene på Eat A Peach består av tre spor; Mountain Jam, One Way Out og Trouble No More. Mountain Jam tok opp hele den ene lpen, med en samlet spilletid på 30 minutter. Her brettet Allman Brothers ut den amerikanske musikkarven og koblet den med sin unike evne til å få rockimprovisasjon til å svinge. Et uslåelig, vakkert og energisk stykke musikk som står som en bauta i rockhistorien. Da gikk Allman Brothers virkelig Grateful Dead i næringa, med et uvanlig lyrisk og emosjonelt stykke musikk. Det er ekstra morsomt at dette erketypisk amerikanske stykke rock improviseres rundt den engelske trubaduren Donovans hit fra 1967, There Is A Mountain. I tillegg kan det høres snutter av den gamle folkhymnen Will The Circle be Unbroken og ikke minst Jimi Hendrix sin Third Stone From The Sun. Etter sigende hadde Allman Brothers også jammet på dette materialet sammen med nettopp Jerry Garcia fra Grateful Dead, og faktisk også Peter Green fra Fleetwood Mac.

Muddy Waters Trouble No More hadde Allman Brothers med på sitt debutalbum, og finnes her i liveversjon med ypperlig slidespill av Duane Allman. Siste livespor er Elmore James og Sonny Boy Williamson II sin One Way Out, også den spilt med innsikt og forståelse.

Studiodelen av Eat A Peach inneholder noen av Allman Brothers mest kjente låter. Både Gregg Allmans Melissa og Dickey Betts Blue Sky har vært gjengangere på amerikansk rockradio siden de kom ut, og tilhører den definitive classic rock kanonen. Melissa var etter sigende Duane Allmans favorittlåt, og fremstår på Eat A Peach som en hyllest fra Gregg til storebror. Melissa er en vakker ballade, med en sjeldent var Gregg på vokal. Gregg skrev låten allerede i 1967, men holdt den tilbake i påvente av en passende anledning, da han tenkte den var for soft for Allman Brothers. Det var jo ikke denne anledningen han så for seg, men en verdig hyllest til storebror er det – en klassiker.

Klassikere er også Dickey Betts to bidrag. Blue Sky er countryrock på sitt ypperste, her hadde Betts funnet en form som skulle dominere både hans bidrag til Allman Brothers, men som også skulle komme til uttrykk på Highway Call, hans første soloalbum fra 1974.

Om Blue Sky er rotfestet i country, er instrumentalen Les Brers In A Minor forankret i jazz og fusion. Les Brers ligger ikke langt unna In Memory of Elizabeth Reed, Betts suverene instrumental fra Allman Brothers andre studioalbum, men er enda mer utflytende og freak-jazzete. Stor musikk er det uansett, og her viste Betts at det slett ikke var bare Duane Allman som kunne traktere gitaren i Allman Brothers.

Melissa, Les Brers in A Minor og Ain’t Wastin’ Time No More ble spilt inn etter Duane Allmans død. På sin egen låt Ain’t Wastin Time No More forteller Gregg Allman om å ta tak, se fremover og ikke lenger sløse med tida; den kan være særdeles knapp. Sangen handler selvsagt om broder Duane, og er en stor låt i grenseland mellom blues og soul.

Eat A Peach avsluttes med den akustiske snutten Little Martha, med Duane Allman alene på gitar. Da er det lov å felle en tåre.

Rating: 10/10