Amon Duul II – Pyragony X (Nova LP, 1976)

1) Flower Of The Orient; 2) Merlin; 3) Crystal Hexagram; 4) Lost In Space; 5) Sally The Seducer; 6) Telly Vision; 7) The Only Thing; 8) Capuccino

På tross av manglende kommersiell suksess, økonomiske problemer og frafall av bandmedlemmer, beit Karrer, Weinzierl og Leopold tenna sammen og fortsatte med Amon Duul II. De tre fikk med seg Klaus Ebert (vokal, bass, sang) og Stefan Zauner (keyboards, gitar, vokal). Klaus Ebert hadde spilt sammen med tidligere medlem Lothar Meid i Achtzehn Karat Gold.

Pyragony X åpner slett ikke verst, med østlig-inspirerte Flower Of The Orient. Skrevet  av alle fem bandmedlemmene er denne en videreføring av stilen fra det vellykkede materialet fra Vive La Trance og Hi Jack. En synthbadet, slepende sak med psykedeliske innslag. Også tredjesporet Crystal Hexagram, skrevet av Weinzierl er fin lytting; en instrumental, symfonisk-progressiv stiløvelse, som etterhvert dreier over i et dobbelt gitarattack.

Dessverre er Flower Of The Orient og Crystal Hexagram de eneste sporene på Pyragony X som står seg.  Weinzierls Merlin er kjip boogierock (!?), et slags forsøk på sørstatsrock ala Allman Brothers, som faller blytungt til bakken. Resten av albumet er med et unntak skrevet av nykommerne Klaus Ebert og Stefan Zauner. Og når man hører hva de bidrar med er det nesten ubegripelig at disse fikk kjemi med hippiekrauterne Karrer, Weinzierl og Leopold. Materialet de to kom opp med var blass pop, riktignok  med visse progressive aspirasjoner. Lost In space (Ebert-Zauner) er en døll poplåt som forsøker å være Supertramp. Det lykkes ikke. Sally The Seducer (Ebert) er enda verre, en uptempo poplåt med plastikksynth og blodfattig sang. Uff. Telly Vision av de samme to herrene, er nok en slapp poplåt – også denne med forferdelig synthpålegg. Aller verst er likevel Eberts avsluttende Capuccino, som høres ut som noe Jahn Teigen ville forkastet ca Optimist. Og da er det ille.

Hva så med den gamle helt Karrer? Han hadde kun egenskrevet låt på Pyragony X, den syv og et halvt minutt lange The Only Thing. Den er bedre enn bidragene fra Ebert og Zauner, men heller ikke denne er noe å hoppe i taket over. Halvslapp poprock er en grei oppsummering. Jeg ville likevel muligens hengt den på Flower Of The Orient og Crstal Hexagram når jeg lagde den store kassettoppsummeringen av Amon Duul II.

Det er vanskelig å forstå hvordan Karrer og Weinzierl kunne miste den musikalske visjonen og egenarten så grundig som tilfelle er på Pyragony X. Det var tross alt bare et år siden den vellykkede Made In Germany hadde kommet ut, og før det igjen hadde heller ikke gruppa sluppet dårlige album. I jakten på nye impulser gikk de åpenbart på en solid mine. Riktignok var siste halvdel av syttitallet en vrien periode for mange gamle helter, men jøje meg.

Ille.

Rating: 3/10