At The Drive In – In/Casino/Out (Fearless cd, 1998)

1) Alpha Centauri; 2) Chanbara; 3) Hulahoop Wounds; 4) Napoleon Solo; 5) Pickpocket; 6) For Now… We Toast; 7) A Devil Among The Tailors; 8) Shaking Hand Incision; 9) Lopsided; 10) Hourglass; 11) Transatlantic Foe

Etter utgivelsen av Acrobatic Tenement fortsatte At the Drive In med intens turnevirksomhet, før de tok ferie og omgrupperte seg. Jin Ward forsvant ut for en liten periode (han var tilbake til innspillingen av In/Casino/Out), Rodriguez skiftet fra bass til gitar og Paul Hinojos kom inn som ny bassist. I tillegg ble trommeslager Ryan Sawyer byttet ut med Tony Hajjar. Gruppa slet med å finne seg en ny label, etter at Flipside kastet inn håndkleet. De fikk omsider en avtale med Fearless Records, og etter et lite mellomspill med EPen El Gran Orgo i 1997, ga gruppa ut sitt andre album i august 1998.

At The Drive In ville at innspillingen av In/Casino/Out skulle ligge så tett opp til konsert-situasjon som mulig. De ville spille materialet mer eller mindre rett inn på første tagning, for å gjenskape energien og dynamikken fra gruppas liveshow. Denne tilnærmingen er vanskeligere enn de fleste forestiller seg. En ting er å slippe seg fri i en mørk klubb foran en ivrig forsamling, en annen ting er å gjøre det samme i dagslys i et klinisk studio. At the Drive In visste nok likevel hva de gjorde, for resultatet av en hastig og kortvarig innspillingsperiode ble et vellykket album.

Til å hjelpe seg engasjerte de produsent Alex Newman. Engelskmannen Newman hadde bakgrunn som musiker og hadde frontet både Fudge Tunnel og Nailbomb, band som kjørte på en utvidet noiserock/industrilandevei. Newman var i starten av sin produsentkarriere da han fikk oppdraget med å produsere In/Casino/Out. Han skulle senere bli et stort navn, med navn som Bloc Party, godheadSilo og Death Cab For Cutie på klientlista.

Sammen klarte At The Drive In og Newman å feste til tape den energien gruppa utgydet fra scenekanten, samtidig som produksjonsverdiene ble løftet flere hakk fra den smått lo-fi debuten. Vi snakker ikke om en «stor» studioproduksjon, men albumet låter ganske så fett; rått – og samtidig nært. Gruppa spilte på hele sin palett; både det intenst energisk, tilnærmet hardcorejagende og det kontemplative, vare og neddempede. Det skapte en dynamikk som ga sangene tilstrekkelig rom til å utfolde seg. Særlig vokalist Bixler hadde tatt steg fra forgjengeren, og nådde tidvis uanstendig intense høyder, samtidig som ha ga tilstrekkelig farge og nyanser til de tilbakelente øyeblikkene.

Låtmaterialet på In/Casino/Out holder høyere standard enn på debuten. Selv om det fortsatt var en smule ujevnt, er det flere høydepunkter av varig karakter på plata. Sangene oppleves mer personlige og empatisk søkende, slik at tilknytningen til materialet blir enklere. Tekstene fremstår som  «stream of consciousness», med nødvendig øyeblikk av klarhet som hekter deg på. Det er elegant gjort, og er med på å gi plata særpreg.

Det er spor på In/Casino/Out som fortjener en plass i oppsummeringen av nittitallets rockmusikk. Den angstfylte Chanbara biter godt fra seg, med et stilig arrangement, doble gitarer, congas og en Bixler som er på. Gruppa hadde jobbet hardt med låtskrivingen, låter som Napoleon Solo og For Now..We Toast er åpenbare eksempler på det. Særlig sistnevnte har et herlig løft og tiltrekning. Det samme har de to avsluttende sporene, Hourglass og Transatlantic Foe.  Begge har det lille ekstra, som løfter dem ut av det generiske rabalderet og inn i ørene dine for godt. Slike spor trekker med seg resten av plata. Hourglass  var det første sporet gitarist Jim Ward sang solo på, en oppgave han kom godt fra.

Etter sigende var gruppa ikke fornøyd med In/Casiono/Out. De opplevde ikke å få ut sitt fulle potensiale og hadde ideer de ikke fikk realisert. Det er ikke lett å være enig med gruppa i dette. I mine ører er In/Casino/Out et over gjennomsnittet godt album, selv om At The Drive In skulle levere enda bedre ved neste korsvei.

Rating : 7,5/10