Aluk Todolo – Decension (Public Guilt cd, 2007)

1) Obedience; 2) Burial Ground; 3) Woodchurch; 4) Disease

Den franske powertrioen Aluk Todolo kom sammen i Paris i 2004.  Shantidas Riedacker (gitar), Matthieu Canaguier (bass) og Antoine Hadjioannou (trommer) hadde røtter i den franske black metal-undergrunnen. De tre var eller hadde vært medlemmer i grupper som Vediog Svaor, Diamatregon, Obscure og Gunslingers.

Fransk black metal vokste seg sterk gjennom nittitallet og det tidlige to tusentallet. Opprinnelsen til «bølgen» var for det meste å finne blant gruppene som definerte seg som en del av Vlad Tepes Les Légions Noire, med legendariske band som Vlad Tepes,  Mutiilation og Belketre i spissen. Samtidig hadde grupper som Deathspell Omega og Blut Aus Nord begynt å røre på seg, og de to sistnevnte skulle få betydelig omtale og respekt i metal og avantrock-kretser. Franskmennene var en sentral del av den internasjonale blackmetal-scenen som vokste frem, sammen med spesielt  USA og Tyskland, som arvtagere etter de norske innovatørene fra det tidlige nittitall.

Med denne bakgrunnen gikk Aluk Todolo til verket, med målsetting om å spille tung og  oppfinnsom instrumentalmusikk. Aluk Todolo var grunnleggende fostret på og preget av black metal, men de hadde også andre inspirasjonskilder. Det hypnotiske beatet til Neu! og Can, industrimusikk, protopunk, noise og postrock var alle elementer som ble kastet opp i deres svarte gryte. Det hele ble krydret med lo-fi produksjon og et formidabelt sinne, og ut kom debutalbumet Descension. Aluk Todolo hadde riktignok debutert året før med en singel, men den «store» oppmerksomheten fikk de først med debutalbumet. De ble heiet frem av den legendariske platesjappa Aquarius Records, hyllet av Julian Cope og fikk pene omtaler i The Wire og Terrorizer. Stort mer kredibilitet var det ikke mulig å skaffe seg i 2007.

Omtalene og hyllesten av Decension var fortjent. Aluk Todolo hadde kommet opp med et nyskapende og intenst album. Gruppa gjorde mye av ut av sin besetning på tre, og skapte et svimlende, hypnotisk og dypt psykedelisk album.

Decension bestod av fire spor a cirka ti minutter, spor som alle hadde særpreg, men som hang godt sammen som ett stykke musikk. Musikken ble båret frem av en hypnotisk, intens rytmeseksjon, som gikk og gikk og aldri kom helt frem til helvetes port. Over den eviggående rytmen skar gitarer inn og ut av lydbildet, like gjerne som ren støy som med tradisjonelt gitararbeid. Selv om produksjonen var kledelig lo-fi plus, var det åpenbart jobbet nøye med teksturer og lyd. Det foregikk mye både på overflaten og i dypet.

Selv om musikken for det alt vesentligste var instrumental, dukket det opp stemmer her og der, dog aldri som tradisjonell vokal. På Decension ble stemmene brukt som et hint til  dype ritualer – langt nede i lydbildet. Det ga en sær, svart effekt, som sendte kuldegysninger ned over ryggen på lytteren. Et godt eksempel fantes på det knusende åpningssporet Obedience, som krøp sakte ut av hullet sitt, på et tåkete, lavmælt slur av toner, før to sprengte kvinnerøster ulte fra dypet – og bang! så var rabalderet i gang. Et hissig beat med en strøm av mørke toner, noise og metal veltet ut av høyttalerne, og man satt igjen med et fårete smil, mens «ondskapen» rullet over lytteren.

Deretter var det over i Burial Ground, som åpnet med spiss feedback, før det hele roet seg ned og lytteren fikk hvile på et dystert bassriff, en sakte marsj og gitareffekter som rant blødende ut og sakte fordampet. Burial Ground beholdt roen, et undertrykt sinne ble holdt i sjakk, og til slutt gled den over i Woodchurch. Bass og trommer fortsatte sin sakte mars gjennom hele dette sporet også – men da var det blitt enda mørkere. Gitarene var kun et stramt stykke støy, som hvilte under de perkusjonsbaserte begivenhetene. Resultatet var latterlig hypnotiserende. På den avsluttende Disease ble  tempoet økt, bassen gikk Joy Divison-dyp, industrirock ble blandet med støy, black metal og Can. Lytteren satt igjen med følelsen av å ha blitt slukt levende av noe stort og mørkt, og deretter spyttet hel ut igjen.

Så opptager man etter hvert at ting ikke er helt det samme som før Decension kom inn i livet.

Rating: 8/10