The Associates – Sulk (WEA/Beggars Banquet LP, 1982)

1) Arrogance Gave Him Up; 2) No; 3) Bapdelabap; 4) Gloomy Sunday; 5) Nude Spoons; 6) Skipping; 7) It’s Better This Way; 8) Party Fears Two; 9) Club Country; 10) Nothinginsomethingparticular

«It was mental, but there was also a self-assured cockiness, because we knew we had these songs»

The Associates skulle oppnå forbløffende stor suksess med sitt andre studioalbum. Sulk ble utgitt i mai 1982, og holdt seg inne på de britiske albumlistene i 20 uker. Plata hadde to store hits i sine rekker. Party Fears Two gikk helt inn på topp 10 i UK. Club Country var ikke mye dårligere med sin 13 plass. Hører man de to singlene er Sulks` suksess ikke oppsiktsvekkende; det er to uhyre sterke popsanger. Resten av låtene på Sulk er imidlertid temmelig langt ute i ullent terreng, til å gjøre såpass kommersiell furore.

Rankine og MacKenzie skjønte at de hadde et par gullegg under armen da de shoppet platekontrakt med demoene til nettopp Party Fears Two og Club Country. De endte opp med å signere med WEA. Historien om hvordan de svei av det store forskuddet de fikk er kjent for de som leste anmeldelsen av Fourth Drawer Down. Rankine og MacKenzie gikk amok i pengebruk, dystopisk og hysterisk livsstil. Alt mens de kjempet med beistet som skulle bli Sulk. Dét må ha tatt kraftig på, for medmusikanter og andre flyktet fra det kreative kaoset som var The Associates i 1982. Et snaut halvår etter at Sulk kom ut, sa selv Alan Rankine takk for seg. Han ga opp MacKenzie da vokalisten trakk seg fra en turne i USA, fordi «musikerne ikke var gode nok». Billy MacKenzie gikk videre med Associates alene. Rankine skulle senere dukke opp som akademiker. Han var blant annet veileder for  medlemmene i det som skulle bli Belle And Sebastian, da gruppa laget debutalbumet Tigermilk som en skoleoppgave. Verden er rar.

Sulk står igjen som høydepunktet i Associates karriere, og som et av høydepunktene i britisk musikk fra åttitallet totalt sett. Sulk var en vanedannende kombinasjon av fengende pop og dramatisk-hysterisk eksperimentell rock, pakket inn i et stort og komplekst lydbilde. Mange vil trekke til seg tentaklene når man hører kombinasjonen stort lydbilde og åttitallet samtidig, men frykt ikke, i dette tilfellet gikk det aldeles strålende. Det er mindre gitar på Sulk enn på Associates foregående utgivelser, men det låt like «edgy» som før, der synth og keyboards nå tok større plass.  Ekkobehandlede trommer ga musikken et underlig vindskeivt skyv, som gjorde Associates til mestere av tid; Sulk svingte i mørket.

Sulks åtte sanger ble rammet inn av to instrumentaler, som åpnet og avsluttet albumet. Åpningen Arrogance Gave Him Up var ikke langt unna Bowies Speed Of Life, som åpnet hans klassiker Low fra 1977. Forskjeller i tempo og gloss speilet de fem årene som hadde gått siden den gang, der den krautiske rytmikken i Speed Of Life var erstattet med Arrogance Gave Him Ups storstilte discogloss. Den avsluttende Nothinginsomething-particular, med sin operetteaktige og lystige melodi, trakk den hyperaktive og storstilte Sulk sammen til et siste jublende adjø. Nothinginsomethingparticular fikk senere nytt liv som 18 Carat Love Affair – da med tekst. Den ble utgitt på singel sammen med en versjon av Diana Ross klassikeren Love Hangover. Også denne gjorde brukbart fra seg, med en 23. plass på de britiske hitlistene.

En omtale av Sulk kommer ikke unna noen ord om de to store hitsinglene. Party Fears Two var en klassisk popsingel i arrangement og melodi, med et løft og en høyde det var få forunt å hente frem. Da må vi i så tilfelle til en Scott Walker i full flyt, eller en Bowie ca Heroes. Ja, det er såpass – og det var MacKenzies utrolige vokal som sparket inn døra til det aller helligste poprommet. Å synge så høyt i registeret så lenge med slik følelse er tett på unikt. Teksten bidro også, med sin utydelige, men umiskjennelige sans for konflikt og drama.

Club Country var ikke fullt så hvass, men det var ikke mye om å gjøre. Der Party Fears Two lusket rundt i utkanten av dansegulvet, tok Club Country plass midt på parketten, rett under discokula. Også denne gangen med MacKenzies vokal som midtpunkt, og for et arrangement! Rankine var mann av sin tid. Teksten på Club Country var en perfekt beskrivelse av den overfladiskheten i Londons new romanticsmiljø på denne tida. Et miljø våre venner antagelig deltok med stor iver i.

De seks øvrige sporene på Sulk var mindre tilgjengelige enn de to singlene og de to instrumentalene, men de var like givende og varige, om man ga dem tid. Blant favorittene var den iltre Nude Spoons. Nude Spoons tok for seg en syretripp som slett ikke gikk etter planen. Det er så fortvilelsen og galskapen ryker ut av høyttalerne. Like fet og snurrig var Skipping, med sine langstrakte synthflak og akustiske gitarfantasier – og ikke minst en MacKenzie som holdt seg lavt i registeret. Bowie, selv i sin glansperiode på slutten av syttitallet, hadde vært stolt over denne. Også versjonen av Billie Hollidays Gloomy Sunday må nevnes, der den skled frem over cabaret-scenen uten å skamme seg et eneste sekund.

Rating: 9/10