The 13th Floor Elevators – Bull Of The Woods (International Artists LP, 1969)

1) Livin’ On; 2) Barnyard Blues; 3) Til Then; 4) Never Another; 5) Rose And The Thorn; 6) Down By The River; 7) Scarlet and Gold; 8) Street Song; 9) Dr. Doom; 10) With You; 11) May the Circle Remain Unbroken

I 1968 ble tilværelsen vanskeligere for The 13th Floor Elevators. Høsten 1968 gikk gruppa i oppløsning. De skulle imidlertid klare å lage et studioalbum til, før det hele var over.

Roky Erickson ble stadig mer ustabil, mye på grunn av de avsindige dosene med LSD han hadde tatt. Sannsynligheten for at han dukket opp på gruppas konserter ble etter hvert mindre og mindre. Han ble senere i 1968 tatt med en urtesigarett, og gjorde tabben å erklære seg mentalt syk for å slippe fengsel. Det ble starten på et tre års opphold på mentalsykehus. Dette oppholdet var på ingen måte til det bedre for Erickson, som skulle slite med mentale problemer resten av livet.

Tommy Hall var ikke lenger like entusiastisk, og det ble opp til gitarist Steve Sutherland å holde troppene samlet. Sutherland, med Erickson og Hall «på slep», gikk i studio på vårparten 1968, sammen med Danny Thomas og etter hvert gamlebassisten Ronnie Leatherman, som var tilbake i folden.

På innspillingene våren 1968 klarte gruppa ikke å komme opp med nok musikk på tape til et helt album. Steve Sutherland spilte høsten samme år inn flere sanger, sammen med kun Danny Thomas og Ronnie Leatherman, etter at både Hall og Erickson var ute av gruppa. Det samlede resultatet ble Bull Of The Woods, som besto av fire innspillinger fra våren 1968 og syv som de resterende gruppemedlemmene spilte inn på høsten.

Bull Of The Woods endte ikke opp som den katastrofen man kunne se for seg at det skulle bli. Det ble riktignok ikke et stort album, men lyttverdig ble det i hvert fall. Dessverre var Sutherland en heller anonym vokalist, som ikke på noe vis nådde opp til naturkraften Roky Erickson. Men hvem gjorde vel noengang det? Sutherland var derimot en flott gitarist, og hans oppfinnsomme, drømmende og moody gitar dominerte de sangene han skrev alene. Komposisjonene var riktignok svakere enn det som ble levert på gruppas to første album, men gitarene skapte en avslappet melankolsk stemning å hvile i.

Det var likevel mest å hente på de fire låtene Roky Erickson sang. Åpneren Livin’ On var en grusete rocker, med hypnotisk riffing fra Sutherland og en fjern, men tilstede (?!) Erickson på klagende vokal. Låten hadde en slepende, seig kvalitet som gjør den nødvendig for alle Roky fans, Et glemt mesterverk. På Never Enough dukket jug’en opp for en sjelden gang, bak en sår Roky-vokal. Også denne holdt god standard, og blåser-arrangementet, som ble lagt på i ettertid, var kledelig. Det ga sangen en underlig, skeiv sjarm.

Dr. Doom var skrevet av Sutherland og Hall, men kunne åpenbart synges med troverdighet av Erickson. Nok en brukbar låt, selv om den var et hakk ned fra de to forut nevnte. Den siste av fire låter med Roky på vokal var avslutningen May the Circle Remain Unbroken, en ekkobadet og drømmende liten parafrase på May The Circle Be Unbroken. Underlig, psykedelisk og beroligende lytting.

Det er kanskje urettferdig å bruke så mye plass på Roky Ericksons bidrag. Det hadde ikke blitt noe album uten Steve Sutherlands innsats. Sutherlands sanger var som sagt ikke dårlige, men de manglet den store tiltrekningskraften. Tiltrekningskraft som Roky Erickson hadde i uanstendige mengder, da og alltid.

Rating: 6/10