1349 – Liberation (Candlelight cd, 2003)

1) Manifest; 2) I Breathe Spears; 3) Riders of the Apocalypse; 4) Deathmarch; 5) Pitch Black; 6) Satanic Propaganda; 7) Legion; 8) Evil Oath; 9) Liberation; 10) Buried by Time and Dust

1349 ble etablert i 1997, med flere tidligere medlemmer fra gruppa Alvheim. De spilte inn i to demoer i henholdsvis 1998 og 1999, og debuterte «offisielt» med en selvtitulert, fire spors EP i 2001. Gruppas første album kom i 2003, med tittelen Liberation.

Besetningen som spilte inn Liberation var Olav «Ravn» Bergene på vokal, Tor Risdal «Seidemann» Stavenes på bass, Idar «Archaon» Burheim og André «Tjalve» Kvebek på gitarer og Kjetil-Vidar «Frost» Haraldstad på trommer. Frost var også fast medlem i Satyricon, hvor han hadde vært Wongravens høyre hånd helt fra 1993, og er det fortsatt i skrivende stund i 2019.

De norske «grunnleggerne» av black metal andre fase fikk stadig større konkurranse fra artister fra andre deler av verden utover nittitallet og inn i det nye årtusenet. Grupper som Mayhem, Satirycon, Ulver og Darkthorne ga fortsatt ut god musikk, men de fleste hadde naturlig nok gått videre rent musikalsk. De hadde imidlertid inspirert unge musikere over hele verden, og på inngangen til 2000-tallet var det en formidabel flora av både artister som videreutviklet sjangeren og artister som holdt seg til det opprinnelige «trve kvlt».  Særlig USA, Frankrike og Tyskland rant over av artister som både fornyet og vedlikeholdt black metal, som noe av det mest interessante som skjedde i metalverden.

I Norge var 1349 en av gruppene som holdt den «opprinnelige» black metalen i live. Både i musikk og estetikk var de tro mot kjernen i uttrykket fra det tidlige nittitall. Bandnavnet ga en god pekepinn, som var det samme året svartedauden kom til Norge. Her ble det «onde» dyrket, både gjennom tekster, det musikalske uttrykket og det visuelle, være seg liksminke, omslag eller annet. Ravn har uttalt at Celtic Frost var gruppas hovedinspirasjonskilde, og de gjorde en versjon av Mayhems’ Buried by Time and Dust på Liberation.

Liberation banket i vei med Manifest, hvor gruppas modus operandi ble etablert umiddelbart. Et vanvittig tempo drevet frem av Frosts fenomenale tromming – knusktørr og galopperende -, en aldri hvilende, stikkende, spiss buzz fra gitarene og Ravns dype, snerrende vokal. Til sammen ble dette et ritt fra helvete av drøy, rå og rett frem black metal; et kaos av toner og energi, pakket inn i en tilnærmet lo-fi produksjon. Produksjonen var likevel ikke så primitiv at ikke den voldsomme kraften i musikken skinte gjennom; 1349 balanserte det primitive og kraftfulle.

Plata hamret videre i samme infernalske tempo, med tekster som bygget opp under sjangertrofastheten; I Breathe Spears og Riders Of The Apocalypse. Først med den korte instrumentalen Deathmarch ble det en slags hvile, der en tradisjonell rockgroove lot lytteren få igjen pusten i et snaut minutt.

Utover på albumet åpnet Liberation seg til en viss grad opp, selv om 1349 hele veien var trofast mot sin grunnide; trve black metal. Pitch Black hadde et annet drag over seg, mye på grunn av en oppfinnsom produksjon av trommene, som fikk lytteren til å tro at himmelen var i ferd med å falle ned over nettopp hen. Satanic Propaganda åpnet med en enkel gitarfigur over Frosts trommer, før det hele tok seg opp, men fortsatt med en mer melodiøs vri enn på de første sporene.

Liberation åpnet seg i det hele tatt ved gjentatt lytting, og det var ikke mangel på ideer og gode løsninger i disse ti sangene. Det skal tillegges at 1349 ikke fremstod som originale i all sin sjangertrofasthet, men de hadde mer enn nok å by på til at Liberation ble rensende og styrkende, om enn ikke livsbejaende lytting.

Rating: 7/10