AC DC – Highway To Hell (Atlantic LP, 1979)

1) Highway To Hell; 2) Girls Got Rhythm; 3) Walk All Over You; 4) Touch Too Much; 5) Beating Around The Bush; 6) Shot Down In Flames; 7) Get It Hot; 8) If You Want Blood (You’ve Got It); 9) Love Hungry Man; 10) Night Prowler

AC/DC hadde frem til 1979 brukt George Young og Harry Vanda som produsenter på samtlige plater. Storebror George var dessuten ikke bare produsent, han var også mentor og rådgiver for lillebrødrene Malcolm og Angus. I realiteten var det George og Malcolm som styrte AC/DC-butikken. Angus og Malcolm var derfor lite entusiastiske da plate-selskapet foreslo å bringe inn en ny produsent, som kunne gi gruppa et mer radiovennlig sound og få til et endelig gjennombrudd i USA. Atlantic forsøkte seg først med Eddie Kramer, som hadde hatt stor suksess med blant andre Led Zeppelin, Joe Cocker og Kiss. Dèt samarbeidet skar seg imidlertid raskt, Kramer var ikke den støtten George Young hadde vært og gruppa nektet etterhvert å ha noe med mannen å gjøre. Da de hadde jobbet sammen i tre uker uten særlige resultater å vise til og Kramer foreslo at de skulle gjøre en versjon av Spencer Davis Groups gamle traver Gimme Some Lovin’ var det over og ut.

Inn fra venstre kom den temmelig ukjente og beskjedne Robert John «Mutt» Lange. Lange var født i Rhodesia, hadde gjort karriere som produsent og musiker i Sør-Afrika og deretter tatt seg til Europa, hvor hans første suksess kom som produsent for City Boy. Han produserte også Boomtown Rats, men var et helt fremmed navn for AC/DC da han ble foreslått.  «Mutt» Lange skulle vise seg å være et lykkelig valg, som virkelig satte fart i karrieren til AC/DC.

«Mutt» Langes tilnærming til produksjon og innspilling var så langt unna Vanda & Youngs’ som det var mulig å komme. Vanda & Young, med sin bakgrunn i garasje-rockerne Easybeats, og erfaring fra rock & roll og innspillinger på sekstitallet, gikk rett på og satset på feeling, og gjorde gjerne innspillinger med hele bandet spillende samtidig. «Mutt» Lange var opptatt av detaljer, hvert instrument for seg og av å bygge opp lydbildet steg for steg. Han var også en dyktig musiker og en habil sanger. Han jobbet med gutta en og en, og tok for seg blant annet Angus Young og fortalte hvordan og hva han skulle spille. Utrolig nok skar det seg ikke med de impulsive og selvsikre Young-brødrene, sikkert takket være Langes ydmykhet og likevel store selvtillit; brødrene forstod at han visste hva han drev med. Lange fikk også det beste ut av Bon Scott, som han jobbet mye med, både hva gjaldt sangteknikk og stemmebruk.

AC/DC hadde kommet opp med et knippe låter som hadde stort potensiale, og sammen skapte «Mutt» Lange og bandet et av de definitive AC/DC-albumene; et monster av et hard rock album, som samtidig var lett å like og som gjorde seg suverent på radio. Dermed slo AC/DC omsider gjennom for alvor også i USA, hvor Highway To Hell skulle nå en 17. plass på listene og etter hvert selge 7 millioner eksemplarer i USA alene.

Highway To Hell var albumet hvor AC/DCs’ røffe hard rock smeltet sammen med ultra-fengende låter og radiovennlig produksjon, til et hele som skulle vise seg å ha et nesten uslåelig kommersielt potensiale. Når dette skrives i 2019 er AC/DC et av de mestselgende bandene gjennom tidene, med et platesalg på flere hundre millioner eksemplarer. Og det uten å noen gang ha gått på akkord med egne ambisjoner og ideer. For selv om Highway To Hell var radiovennlig, hadde ikke gruppa inngått en tøddel av kompromisser; de var fortsatt røffe, tunge og seg selv. Bon Scott hadde heller ikke strammet seg opp moralsk sett. De fleste sangene på Highway To Hell handlet om kåtskap, tvilsom oppførsel og – selvsagt – veien til helvete.

Highway To Hell har fått en egen tyngde og rolle i dramaet AC/DC,  på grunn av Bon Scotts tragiske død bare drøye seks måneder etter utgivelsen. Historiene om hans beinharde livsstil, store sjarm og evner som frontmann ble ikke mindre mytiske av at hans siste plate skulle bli Highway To Hell, med en leende Bon Scott på omslaget, på skrå bak Angus Young, som var utstyrt med djevelhorn og hale.

Likevel, det var låtene, den fantastiske fremføringen og produksjonen som gjorde Highway To Hell til en klassiker, og ett av tidenes beste hardrock album. Her var det ikke ett svakt spor, og plata står seg like godt i 2019 som i 1979. Om det var brødrene Young som hadde utvidet horisonten en smule, eller om det kun er produksjon og innpakning som gjør utslaget skal ikke sies for sikkert, men Highway To Hell fremstod en smule mer nyansert og fengende også låtmessig. Her var det sanger som nærmet seg poprock, eksempelvis Girls Got Rhythm og Walk All Over You og svære «arenalåter» med idiotsikre refreng, som tittelsporet, Touch Too Much og If You Want Blood.

Så kan man spørre seg om Mutt Lange versjonen av AC DC var bedre enn Vanda & Young- epoken. Gruppa leverte allerede med Let There Be Rock (1977) en av de beste hardrock platene som har blitt laget noensinne. Highway To Hell var lett ett av gruppas beste album, men ikke nødvendigvis så mye bedre enn Let There Be Rock, som var den beste plata Vanda & Young produserte. Uansett var  Highway To Hell en fornuftig fornyelse og en vei videre for gruppa, med et løft og en kraft som ga musikken flere dimensjoner enn det rett ut hardtrockende energiske.

Highway To Hell er et nødvendig album for alle rockinteresserte og en hjørnestein i hardrocken spesielt og populærmusikken generelt.

Rating: 10/10