Family – Anyway (Reprise LP, 1970)

1) Good News – Bad News; 2) Willow Tree; 3) Holding The Compass; 4) Strange Band; 5) Part Of The Load; 6) Anyway; 7) Normans; 8) Lives And Ladies

I august 1970 spilte Family på den tredje Isle Of Wight festivalen, sammen med  blant andre The Doors, Emerson, Lake And Palmer, Procol Harum, Chicago, Ten Years After, Joni Mitchell, The Who, Jimi Hendrix og Leonard Cohen. Tenk på det neste gang du lar deg imponere over Øyafestivalens program. Family var på dette tidspunktet vel etablert i hjemlandet og gjorde garantert godt fra seg på festivalen.

Family hadde solgt godt med album, men singelhits hadde unngått dem. Da No Mule nådde 29. plass på tampen av 1969 fikk de blod på tann, og i august 1970 ble Strange Band en bona fide hit. Strange Band ble utgitt som maxi-singel, med klassikerne The Weaver’s Answer og Hung Up Down på baksiden. Den fikk 11 uker på topp 50 og gikk til 11. plass. Maxi-singelen hadde bildeomslag, med en tankeboble hvor det stod Anywhere. Dermed hadde Family gitt et lite vink til fansen om hva som var i vente.

Familys fjerde album Anywhere ble sluppet i november 1970. I et spesiallaget PVC-hefte fantes et omslag med Leonardo Da Vincis’ tegning Mortars. Albumet bød på en kombinasjon av fire studioinnspillinger og fire konsertopptak. Opprinnelig hadde gruppa planlagt å å gi ut et dobbelt konsertalbum, men de var ikke fornøyd med opptakene de hadde tilgjengelig og bestemte seg derfor å kjøre litt denne uvanlige kombinasjonen. Helt uten historie var kombinasjonen dog ikke, Cream hadde gjort suksess med det samme på to av sine album årene tidligere. Løsningen gjorde likevel at Anyway ble litt uforløst og mildt utilfredsstillende. Tankene gikk både til hvordan et dobbelt livealbum kunne blitt og hva de kunne ha utvidet studiosporene til.

Så var det Anyway man fikk, og selv om man kunne ønsket seg noe annet, var det god musikk å hente på plata. Det syntes også det platekjøpende publikum, som sendte albumet opp til syvende plass på de britiske hitlistene.

Første siden på Anyway besto av konsertopptakene, tatt opp i Fairfield Hall, Croydon i Sør-London. Fairfield Hall var en stor konsertarena, hvor blant annet BBC har gjort opptak av forskjellige artister. Slik sett skulle det ha ligget godt til rette for opptak av Family. Resultatet ble likevel ikke optimalt. Det låt tidvis litt «skurrete», med en mangel på dybde og bunn i lydbildet. Det var synd, for det er liten tvil om at Family var inspirert denne kvelden; dèt klarte ikke opptakene å skjule. Så skal ikke lydkvaliteten overdrives heller, det var langt over bootlegnivå, men likevel for dårlig til å være helt per kasse.

Konsertopptakene viste frem Family som et mer kontant rockband enn hva studioalbumene hadde gjort. De storstilte arrangementene og de intrikate låtene ble delvis ofret. Tilbake stod et fett lite rockband. Herlig det også, og nok en dimensjon i puslespillet som var Family. Ingen av de fire konsertopptakene hadde sanger fra de foregående studioplatene. Tre av sangene var tidligere uutgitt, og i tillegg var hitsingelen Strange Band med i livetapning.

Strange Band ble avlevert i en ok versjon, hvor særlig Chapmans vokal og Whitneys gitar viste seg frem. Åpningssporet Good News-Bad News startet i rockland, med rifforama og estatiske hyl fra Chapman, før det hele åpnet seg opp i en balanse mellom det neddempete og det hardt rockende, med lange strekk av improviserte, jazzy toner. Låten tok seg god tid og landet pent etter drøye åtte minutter.

Willow Tree nærmet seg vokaljazz. Her var dessverre Chapmans’ vokal  for langt bak i lydbildet og hadde i tillegg en lei romklang. Det ødela mye av opplevelsen av en åpenbart vakker ballade. Da var Holding The Compass mer vellykket; en klassisk Family-låt, med touch av amerikansk rootsmusikk og samspill mellom Chapmans vokal og Whitneys gitar. Hadde bare lyden vært litt bedre!

Studioopptakene på side to var den største beholdningen på Anyway. De fire sporene viste at bandet fortsatt var fullt av gode ideer og løsninger, og i stand til å videreutvikle uttrykket sitt. Part Of The Load var en frekk, funky rocker, med tekst om livet på veien i USA. Tekstmessig mye likt det Ray Davies og Kinks drev med på denne tida. Forskjellen var at Family aldri skulle slå gjennom i USA, mens The Kinks skulle bli store over dammen, riktignok først mot slutten av syttitallet.

Tittelsporet var folkbasert, med akustiske gitarer og fiolin tett på Chapmans vokal og med uvanlig sært rytmisk tilbehør. Summen ble en nydelig, mildt psykedelisk stemning av drøm og lettelse.

Instrumentalen Norman ble båret av Roli Palmers fiolin, hvor melodi og arrangement var rendyrket country swing, med en melodisk styrke og eleganse som gjorde denne til et av høydepunktene i hele Familykatalogen.

Anyway ble avsluttet med den harske anti-krigssangen Lives And Ladies. Som det meste av materialet ble denne skrevet av Whitney og Chapman. Den holdt seg i tidstypisk,  midtempo rocklandskap, med datidens varme analoge lyd. En lyd det var lett å bli glad i.

Anyway viste et Family som hadde «samlet» uttrykket, og høvlet bort deler av de mest eksotiske elementene, til fordel for et rockuttrykk av tiden. Det var mulig å savne tidligere tiders musikalske utfall og innfall, men Family var fortsatt noe helt for seg selv.

Rating: 7/10