Joni Mitchell – Shadows And Light (Asylum 2LP, 1980)

1) Introduction; 2) In France They Kiss on Main Street; 3) Edith And The Kingpin; 4) Coyote; 5) Goodbye Pork Pie Hat; 6) The Dry Cleaner from Des Moines; 7) Amelia; 8) Pat’s Solo; 9) Hejira; 10) Black Crow; 11) Don’s Solo; 12) Dreamland; 13) Free Man In Paris; 14) Band Introduction; 15) Furry Sings the Blues; 16) Why Do Fools Fall in Love; 17) Shadows and Light; 18) God Must be a Boogie Man; 19) Woodstock

Joni Mitchell rundet av syttitallet med det doble livealbumet Shadows And Light, som riktignok ble utgitt først i september 1980. Opptakene var imidlertid fra september 1979, nærmere bestemt Santa Barbara Bowl i California. Hun gjennomførte en seks uker lang turne denne sensommeren og høsten, en turne som oppsummerte et fantastisk ti år for Joni, både kunstnerisk og kommersielt. Åttitallet skulle vise seg å bli en ganske annen historie, både i antall utgitte album, kritikker og platesalg.

Opprinnelig hadde hun ønsket å ha samme opplegg som på 1974-turneen, der L.A. Express først spilte et eget sett, før de backet henne. Denne gangen var det musikere fra Weather Report hun ville ha med seg, men da Joe Zawinul, sjefen i Weather Report, fikk høre om planene satte han foten ned; Weather Report var ikke L.A. Express, og i hvert fall ikke et oppvarmingsband. Han nektet også flere av medlemmene å være med på turneen. Mitchell fikk til slutt med seg Jaco Pastorius og Don Alias, men måtte ellers måtte finne nye musikere. Det var kanskje ikke så dumt, for ingen kan vel påstå at folk som Pat Metheny, Lyle Mays og Michael Brecker var dårlige erstattere for noen som helst. I tillegg hadde hun med seg a cappella gruppa The Persuasions. Dermed har man også linken mellom Frank Zappa og Joni Mitchell; Zappa produserte The Persuasions første album.

Materialet på Shadow And Light konsentrerte seg om sanger fra siste halvdel av syttitallet, der særlig Hejira og The Hissing Of Summer Lawns var godt representert. Hun kom likevel ikke unna hippiehymnen over alle, Woodstock, som ble levert i en kul versjon avslutningsvis. Med videre èn låt fra Court And Spark (Free Man In Paris), tre fra Hissing, fem fra Hejira, en fra Don Juan’s Reckless Daughter og tre fra Mingus, var det lite overlapp fra Miles Of Aisles, og til sammen dekket de to konsertplatene så godt som hele Jonis karriere frem til da. I tillegg var det plass til solospill fra Pat Metheny og Don Alias, som ikke gjorde det helt store inntrykket, selv om det garantert var fint å se og høre på selve konserten.

The Persuasions varmet opp, og kom også innom da Joni spilte. Deres harmonier på Shadow And Light, sporet altså, løftet denne til himmels; Joni goes gospel, intet mindre! De var også med på bagatellen Why Do Fools Fall In Love, hvor Joni koste seg med Frankie Lymans’ gamle traver, uten at den gjorde det helt store inntrykket, der den var omkranset av Mitchells’ mange egne klassikere.

Det var et formidabelt band hun hadde med seg, men likevel kan det ikke påstås at liveopptakene fra Shadows And Light foretrekkes fremfor studioversjonene. Platene disse sangene var hentet fra hadde formidable arrangementer og produksjoner, som ikke lett lot seg gjenskape fra scenekanten. Så er dèt selvsagt ikke et mål i seg selv, men stort sett la de seg ganske tett opp til studioversjonene. Da ble det vanskelig å overgå originalenes perfeksjon. Så var det likevel fint å ha denne dokumentasjonen av Joni og band da syttitallet ebbet ut, og det var flott lytting hele veien, men oppleves ikke helt unnværlig. Konserten ble også utgitt på VHS og laserdisc, og senere på DVD. DVD er kanskje et vel så godt alternativ som vinyl eller cd.

For de av oss som er Jonifans hører Shadows And Light uansett med, særlig for å kunne ta frem versjonene av Edith And The Kingpin, Coyote og Dreamland.  For andre er det bedre å begynne med de foregående studioalbumene, om man ønsker å dukke ned i sen syttitalls-Joni. Og det bør alle gjøre.

Rating: 7,5/10