Arctic Monkeys – Favourite Worst Nightmare (Domino cd, 2007)

1) Brianstorm; 2) Teddy Picker; 3) D Is For Dangerous; 4) Balaclava; 5) Fluorescent Adolescent; 6) Only Ones Who Know; 7) Do Me A Favour; 8) This House Is A Circus; 9) If You Were There, Beware; 10) The Bad Thing; 11) Old Yellow Bricks; 12) 505

Hvor mange artister som har gått på en smell med album nummer to er det neppe noen som vet, men at det er en uhorvelig mengde er det ingen tvil om. Den umiddelbare suksessen med debuten skal som regel følges opp raskt, for å beholde moment, som det heter. Da er det lett å glemme at debuten ofte bestod av sanger som hadde kommet til over lang tid, og at beholdningen av sanger var plyndret for de fleste godbitene. I tillegg blir artister tatt av suksessen, der turneer, presse og fans tar energi og oppmerksomhet. Resultatet er ofte at overskudd til låtskriving og sonisk fornyelse blir magert, og vips så har man laget et album nummer to som er en svak kopi av debuten.

Arctic Monkeys slapp unna album «nummer to fella» både hos publikum og kritikere, med kun en liten dipp hos begge. Favourite Worst Nightmare ble tatt godt i mot og solgte millioner av eksemplarer.  Plata var litt svakere enn debuten, men holdt fortsatt et greit nivå. Albumet gikk kjapt til førsteplass i UK, og singelen Fluorescent Adolescent ble en topp 5 hit.  Mottagelsen var for så vidt fortjent, selv om den voldsomme omfavnelsen av Arctic Monkeys fortsatt var smått vanskelig å begripe.  Uansett kom gruppa levende fra den voldsomme britiske hypen med karrieren i behold. Ikke verst.

Det var ingen voldsom fornyelse å spore på Favourite Worst Nightmare. Plata var trygt plantet i samme musikalske nabolag som debuten. Det betød at overraskelsesmomentet fra forrige gang var borte. Det låt skuffende under første gjennomlytting, men åpnet seg opp etter noen runder i spilleren, hvorpå nyanser og kvaliteter steg frem i lyset. Den samme innvendingen som meldte seg under lytting på debuten duket også opp denne gangen;  det var noe alminnelig over det hele, som gjorde at Turners uomtvistelige talent ikke kom fullt ut til sin rett.

Favourite Worst Nightmare var likevel litt tyngre og mer intens enn debuten. Lydbildet var noe bredere og hadde større bunn. Det ble rett og slett «rocket» litt hardere, med en særegen nervøs energi, uten at musikken tok turen bort fra velkjente postpunkløsninger. I noen tilfeller ble det hele tatt helt ned, som i de to vellykkede balladene Only Ones Who Know og 505. Turner var særdeles god i det neddempede materialet, hvor det hektiske ble lagt  til side og hans sære inderlighet kom fullt til sin rett. Dèt sørget også for at plata fikk nødvendige rom til å puste, og gjorde lytteren mer opplagt til det tyngre stoffet. Albumet ble produsert av James Ford og Mick Crossey. Crosey var en typisk «indierock»-produsent, mens Ford hadde bakgrunn fra Simian Mobile Disco. Hans fokus og sans for tunge rytmer satte sitt preg på uttrykket.

Tekstene hadde en bredere palett en på debuten. Det var fortsatt sanger om den unge mannens liv som dominerte, men det handlet denne gangen om mer enn fyll og fanteri. Tekstene var  åpne for tolkning, tidvis bevisst utydelige og sammensatte. Det ga et løft, budskap har sjeldent godt av å bli banket inn. Tekstene og Turners særpregede vokal bidro mer til Arctic Monkeys’ et eget uttrykk og identitet enn det selve musikken gjorde.

Favourite Worst Nightmare hadde ikke fullt så mange sterke øyeblikk som debuten, men det var likevel flere godbiter å finne. De to nevnte balladene var ikke de eneste høydepunktene. Singelen Fluorescent Adolescent må nevnes. Den hadde en av gruppas mest slitesterke melodier, og en morsom-ironisk tekst. The Bad Thing hadde noe av det samme løftet, som ga lytteren et lett smil om munnen. Det hadde også den kule, poppy Old Yellow Bricks.

Rating: 7/10