22 Pistepirkko – Eleven (Sonet cd, 1998)

1) Taxi 74; 2) Onion Soup; 3) Coma Moon; 4) Sad Lake City, 5) Boardroom Walk; 6) Hey Man; 7) Let the Romeo Weep; 8) Beautiful Morning; 9) Frustration; 10) Shadow

Rumble City, Lala LAND ble et gjennombrudd for 22-Pisterpirkko. Gjennombrudd i betydning et solid navn i hjemlandet og oppmerksomhet rundt omkring i Europa og til en viss grad i USA. Samtidig hadde gruppa kommet dit at Rumble City ble en endelig modning av formen de hadde jobbet seg frem til gjennom ti år som plateartister. De hadde hele veien hatt utvikling og dristighet i seg, samtidig som de holdt på noen gjenkjennelige elementer; det surklende, pipende orgelet, P-K Keränens særegne vokal og de spreke låtene med inspirasjon fra 60, 70 og 80-tallet. Samtidig hadde de fem første albumene vist at gruppa var en utålmodig og nysgjerrig gjeng, og midt på nittitallet kikket de ut av hula si og fikk øye på datamaskiner, elektronika og andre kunstige maskinelle stimuli.

22-Pistepirkko innledet andre halvdel av nittitallet med å invitere artister til å remikse utvalgte deler av katalogen. Resultatet ble albumet Zipcode, hvor Martin Rev (Suicide), Peter Zaremba (Fleshtones), Utah Saints, Jimi Tenor og flere andre finske venner av bandet bearbeidet noen av deres mest kjente sanger. Zipcode føyde seg dessverre inn i den endeløse rekken av remiksplater som ingen andre enn den mest fanatiske fansen trengte. Dét hindret imidlertid ikke gruppa i å fortsette nedover den elektroniske stien på sitt neste studioalbum.

Eleven innebar et stort stilskifte. Det tidligere så tilstedeværende orgelet var mer eller mindre borte. Det samme var mye av det tradisjonelle trommearbeidet. Til erstatning fløt låtene på en seng av elektronikk, det være seg rene beats eller rytmer i kombinasjon med basseng av synthfantasier.

Selv om band som Yo La Tengo, Built To Spill og Ween holdt den gitarbaserte rockfanen høyt, var andre halvdel av nittitallet først og fremst en enormt kreativ tid for beats-basert musikk, det være seg trip hop (Massive Attack, Tricky), electronica (Aphex Twin, Autechre, Boards Of Canada), etterdønninger av jungle (Goldie, Roni Size) eller hiphop (altfor mange å nevne fra nittitallets herlige hiphop-tid). At 22-Pistepirkko fant inspirasjon i disse miljøene var til å forstå. At de skulle gå såpass langt i å endre det rytmiske fundamentet på sangene sine var likevel en smule overraskende.

Eleven var en merkelig lytteopplevelse de første gangene plata snurret i spilleren. Gruppa klarte på snodig vis å tilpasse sangene til trip hop, jungle og annet uten at det låt helt borte vekk. Helt naturlig ble det likevel aldri. Sangene på Eleven kunne blitt satt opp i arrangementene fra de tidligere platene, uten det elektroniske «påhenget». Strukturen og oppbygningen av sangene hadde ikke endret seg vesentlig, kun hvordan de ble fremført.

Heldigvis var gruppas evne til å skrive fengende, varige sanger fortsatt til stede – det har vært på plass nesten hele veien – og dèt reddet Eleven, til tross for at noen av arrangementene ble raskt utdaterte. Sett opp mot knallrekken Bare Bone Nest-Big Lupu-Rumble City ble det likevel litt magert. Sangene på Eleven var stort sett det de var ved første lytt – fengende, morsomme popsanger i uvanlige arrangementer. Det dyp av varig glede som mange av låtene fra forgjengerne hadde, var det mindre av på Eleven.

Rating: 7/10