Joni Mitchell – Shine (Hear Music cd, 2007)

1) One Week Last Summer; 2) This Place; 3) If I Had a Heart; 4) Hana; 5) Bad Dreams; 6) Big Yellow Taxi (2007); 7) Night of the Iguana; 8) Strong and Wrong; 9) Shine; 10) If

Etter utgivelsen av Travelogue og en påfølgende kontant beskjed om at hennes tid som musiker var over, konsentrerte Joni Mitchell seg om malingen, og om å kurere katalogen sin, med diverse samleplater. Det kom tre samlealbum på 2000- tallet, i en  gjennomtenkt og tematisert fremstilling av egen musikk. Mitchell hadde også flere større utstillinger, og det så ut til at Travelogue virkelig var hennes musikalske endestasjon.

I 2006 kom så likevel beskjeden om at hun jobbet med ny musikk, selv om hun ga uttrykk for at det neppe var noen plateselskaper som ville utgi hennes nye, mørke materiale. Det er vel å anta at hun var kledelig beskjeden, for selvsagt var det mange som ville utgi musikk fra denne unike artisten. At det skulle ble Starbucks plateselskap Hear Music som fikk æren var mer merkelig, et selskap som stod for mye av det motsatte av Mitchell, med sin nådeløse arbeidsgiverpolitikk og alle typiske trekk ved et vulgært, internasjonalt selskap.

Etter sigende var det involveringen i balletten The Fiddle And The Drum som satte henne på sporet av ny musikk. Hun inngikk et samarbeid med koreografen Jean Grand – Maitre, hvor hun stod for scenekunsten til forestillingen. Så viste det seg at forestillingen, som hadde premiere i Calgary i februar 2007, også inneholdt ny musikk fra Joni Mitchell.

Hun hadde skrevet åtte nye sanger, i tillegg til å gjøre en bearbeiding av Big Yellow Taxi og sette melodi til Rudyard Kiplings dikt If. Heldigvis ble materialet også utgitt; Shine forelå i butikkene 25. september 2007. Plata ble en overraskende suksess, med 14. plass i USA og 36. plass i UK. Ikke verst for en artist som hadde gitt seg!

Mitchell hadde som vanlig med seg flotte musikere. Eksmannen Larry Klein var med på bass, som han hadde vært det på alle hennes album fra de traff hverandre i 1981. At de gikk fra hverandre i 1994 var ikke til hinder for et fortsatt godt musikalsk samarbeid. Sammen med Larry Klein var trommeslager Brian Blade Mitchells nærmeste musikalske samarbeidspartner fra og med 1998s Taming The Tiger. I tillegg dukket hennes gamle flamme James Taylor opp. Det samme gjorde Greg Lisz og Paulinho Da Costa, begge musikere hun hadde jobbet med over tid. Overraskende nok var ikke Wayne Shorters saksofon å høre. Shorter hadde spilt på samtlige av platene til Mitchell siden midt på syttitallet. Savnet var likevel ikke så altfor stort, Bob Sheppard var en god erstatter.

Shine ble innledet med den herlige instrumentalen One Week Last Summer. Mitchell skrev den ved pianoet, og dens rytme og melodi må ha passet godt til dansernes bevegelser på scenen. One Week Last Summer var både løs og stram, med et mildt og lyrisk anslag. Plata ble avsluttet med If, med tekst av Kipling – dog med visse modifikasjoner fra Mitchell – og musikk fra Mitchell selv. If ble også særdeles vellykket, og viste at hun fortsatt kunne skrive komplekse og samtidig fengende låter.

Mellom disse to lå det ni sanger som holdt seg i det musikalske nabolaget hun hadde jobbet i på nittitallet. Det vil si jazzy poprock, med sterke melodier, elegante teksturer og smakfulle detaljer. Tekstene var en kombinasjon av det personlige og samfunnskritiske. Mitchells sinne og fortvilelse over verdens utvikling, og i særdeleshet da krigs-maskineriet, korrupte politikere, næringslivsledere og klimaødeleggelse hadde vært tema i sangene hennes helt siden åttitallet, ja faktisk enda lenger tilbake om man tar med Big Yellow Taxi. Det var ikke tilfeldig at sangen kom i nyinnspilling på Shine. Opprinnelig å finne på Ladies Of The Canyon fra 1970, var sangens tematikk om at fri natur må vike plass for parkeringsplasser, minst like aktuell i 2007. Så var dessverre ikke arrangementet like vellykket som på orginalen, og Mitchells stemme var heller ikke i samme form som den gang da.

Mitchells måtte tåle mye kritikk for stemmens forfall. Dens begrensede høyde og grovere anslag passet bedre i de jazzy, tilbakelente arrangementene på Boths Sides Now (2000) og Travelogue (2002) enn den gjorde på Shines mer tradisjonelle Mitchell stil. Det trakk tidvis opplevelsen ned, men mest av alt var det et problem lytteren hadde med sine egne forventinger til hva Mitchell var og ikke var; stemmen fungerte godt nok, isolert sett.

Som vanlig var Mitchell bedre i de personlige og «nære» sangene enn når hun slo på stortromma i sinne over tingenes tilstand. To sanger på Shine hentet inspirasjon fra gamle filmer, en av Mitchells store interesser. Her var tematikken nær og personlig, og både Hannah og Night Of The Iguana ble høydepunkter, i tillegg til innlednings- og avslutningssporet.  Også If I Had A Heart må nevnes, selv om det var en «protestsang» – den ble reddet av en sjelden melodi, sjelden selv til Mitchell å være.

Tittelsporet holdt også høy klasse, der den vugget lytteren sakte inn i sin favn. Med all sin melankoli, sin rent ut stofflige teksturer og storslåtte melodi ble den stående som et  punktum i en gigantisk karriere.

Rating: 7,5/10