22 Pistepirkko – Downhill City Soundtrack (Clearspot cd, 1999)

1) Fabian’s Theme; 2) Downhill City; 3) Fujisan; 4) Say Wrong; 5) Let the Romeo Weep (Flamenco Mix); 6) Snowy Dave – 99, 7) Doris Drive Away; 8) Sascha’s Theme; 9) Where’s the Home, Joey?; 10) Coffee Girl 2; 11) Truth; 12 Fujisan (Beatbox Jam); 13) Roundabout 2; 14) Tokyo Tiger (Aleksei Borisov Remix)

Den finske regissøren Hannu Salonens første spillefilm, Downhill  City, kom på kino i 1999. Undertegnede har ikke sett filmen, men den ser severdig ut, selv med sin tilsynelatende overdose hipsterdyrking. Det synes å være en typisk historie om unge kunstnersjeler i drift. Protagonisten ender opp på hotellet Downhill City i Berlin, hvor historien spinner videre med diverse personer involvert. Til filmen fikk Salonen med seg 22 Pistepirkko, som stod for lydsporet. Dette ble utgitt på cd i 1999.

I omslagsheftet anførte 22 Pistepirkko at «The Music on this album was compiled by 22 PP from the material they have written and rearranged for the movie soundtrack to the film Downhill City». Platas 14 spor var en kombinasjon av et par nye sanger, filmatiske instrumentalspor og bearbeiding av tidligere utgitt materiale. Gruppa jobbet med Downhill City mens de var ute på veien. Innspillingene ble gjort med Barbone-mobilen, gruppas mobile studio, her og der i løpet av vinteren og våren 1999.

Hvordan musikken fungerte i filmen skal det ikke menes noe om, men noe særlig til album endte ikke Downhill City opp som. Den instrumentale, «rene» filmmusikken var ikke all verden til lytting, isolert sett, enten uttrykket var sfæriske synthtepper eller mer «jordnære» og akustiske blues-vrangforestillinger. Bedre var tittelsporet Downhill City, en rusten, slurete ballade av gitarstuk og finsk-engelsk melankoli fra vokalist P-K Keränen. Også den andre nye sangen, Truth, funket greit, en «typisk» 22P variant over lumre rytmer, hviskesang og bluesgitarer – uten at den var på høyde med det beste denne gjengen kunne levere.

Gruppa tok også med noen av sine mest kjente sanger, i nye versjoner. Let The Romeo Weep, fra Eleven, ble tilføre flamencogitar, fra tidligere Hanoi Rocks gitarist Andy McCoy, og elektroniske rytmer, uten at det fungerte spesielt bra. Mye bedre var Snowy Dave-99. Originalen av Snowy Dave, fra gruppas beste album, Rumble City, var strippet ned fra originalen, der den snek seg frem på ekkovokal, lumre synthslynger i nesten-Deathprod land og triphop renset for hop. Et høydepunkt.

Coffe Girl 2, også den opprinnelig å finne på Rumble City, fungerte godt, i en slepende, seig versjon. Verre var det med Aleksei Borisovs remix av Tokyo Tiger, som gjenoppstod som et industrirockaktig mareritt, som overhodet ikke kledde hverken gruppa eller låten.

Tilslutt må Fujisan nevnes. Den var med i to versjoner. Først en kort snutt, og deretter en 14 minutter lang synthsvømmende beatbox ballade, som ikke flyttet seg nevneverdig i løpet av den kvarteret det pågikk. Her skjedde det svært lite på fint vis.

Rating: 5,5/10