Alice In Chains – Rainier Fog (BMG cd, 2018)

1) The One You Know; 2) Rainier Fog; 3) Red Giant; 4) Fly; 5) Drone; 6) Deaf Ears Blind Eyes; 7) Maybe; 8) So Far Under; 9) Never Fade; 10) All I Am

Etter et opphold på fem år var det klart for Alice In Chains sjette studioalbum, og med det hadde den «nye» konstellasjonen laget like mange album som den opprinnelige utgaven av bandet gjorde på første halvdel av nittitallet. Så var det nok få i den opprinnelige (store!) fanbasen som var like entusiastiske over Alice In Chains MKII som de var over originalutgaven, men faktum var uansett at gruppa fortsatt hadde et svært godt tak på publikum. Platene fortsatte å selge og de var fortsatt en stor konsertattraksjon.

Rainier Fog hentet tittel fra Mount Rainier i Seattle, og plata var en hyllest til musikkscenen i Seattle; et nikk til hvem de var og hvor de kom fra. Plata ble spilt inn i annet halvår 2017 og mikset våren 2018. Nick Raskulinecz produserte for tredje gang på rad. Jerry Cantrell skrev fortsatt det aller meste av materialet, og besetningen var den samme som den hadde vært siden comebacket med Black Gives Way To Blue i 2009. Deler av albumet ble spilt inn Seattle, i det samme studio de spilte inn Tripod i, tilbake i 1994-95. Dette var noe av en «homecoming» for gruppa, et søk etter røtter og inspirasjon. Det var påkrevd. Hverken Black Gives Way To Blue eller The Devil Put Dinosaurs Put Here var i nærheten av gammel storhet. Særlig sistnevnte var en seig og traurig affære. Det var derfor en overraskelse at gruppa var på vei til å finne tilbake til seg med Rainier Fog. Dette var Alice In Chains beste plate siden det selvtitulerte tredjealbumet («Tripod») fra 1995.

Rainier Fog var erketypisk Alice In Chains. Gruppas særegne signaturer var på plass på samtlige ti låter. Det seige, doomy draget, samsangen mellom William DuVall og Jerry Cantrell, og ikke minst Jerry Cantrells nedstemte gitarer. Det var samme oppskriften de også hadde benyttet på de to forgjengerne, uten at det ble den store suksessen i de tilfellene.  Til forskjell fra forgjengerne, og særlig The Devil Put Dinosaur Here, var det et helt annet løft over begivenhetene denne gangen; mer energi og bedre låter. Dessuten var produksjonen mer nyansert, med rom for akustiske gitarer og rimelig med «luft» i lydbildet. Så var det fortsatt et generisk drag over enkelte spor, og opp til nivået til MKI nådde gruppa aldri. Det var heller ikke å forvente, og for så vidt heller ingen skuffelse; hvilke artister som har rundet femti år (medlemmene var født i 1966 og 1967) holder koken i metalsjangeren, med samme energi og oppfinnsomhet, i så pass voksen alder? Ingen, undertegnede bekjent. Men Rainier Fog var lyden av et band som koste seg, og dèt må vel ha vært en første gang, for en gjeng som alltid hadde beveget seg på nevrotiske og problemfylte stier.

Det var flere spor på Rainier Fog som tålte gjentatt lytting. The One You Know hadde et lett gjenkjennelig riff fra Cantrell, som om å få besøk av en gammel venn det var hyggelig å se igjen. Den lange avslutningen All I Am mikset typisk ‘Chains med klassisk hard rock, i tilnærmet balladetempo. Det samme gjorde delvis akustiske Maybe, med suksess.

Rating: 7/10