AC/DC – Black Ice (Columbia cd, 2008)

 1) Rock’n’Roll Train; 2) Skies On Fire; 3) Big Jack; 4) Anything Goes; 5) War Machine; 6) Smash’n’Grab; 7) Spoilin’ For A Fight; 8) Wheels; 9) Decibel; 10) Stormy May Day; 11) She Likes Rock’n’Roll; 12) Money Made; 13) Rock’n’­Roll Dream; 14) Rocking All The Way; 15) Black Ice

Åtte år etter Stiff Upper Lip var det omsider klart for ny svart plastikk fra AC/DC. Black Ice var det 15. studioalbumet fra gruppa, og de var heller ikke denne gangen til å ta feil av. Gruppa fortsatte selvsagt i samme spor som de alltid hadde gjort. Og hvorfor skulle de ikke gjøre det? AC/DC var en formidabel pengemaskin, og klarte faktisk å tjene store penger på salg av fysisk produkt langt inn i strømmingene tidsalder. Heldigvis holdt også gruppa noenlunde stand kvalitetsmessig, selv om tiden for de voldsomme høydene var forbi. Slik sett var Black Ice nok et AC/DC album på det jevnt gode.

Gruppa hadde avsluttet samarbeidet med Atlantic Records, og signert kontrakt med Sony Music. Brødrene Young begynte å jobbe med nye låter allerede i 2003, men innspillingene ble forsinket av at Cliff Williams var ute med en skadet hånd, i hele atten måneder i 2005/2006. Innspillingene ble derfor ikke gjennomført før i mars og april 2008, også denne gangen i The Warehouse Studios i Vancouver. Brendan O’Brien ble valgt som produsent, etter at det hadde vært visse diskusjoner med Robert «Mutt» Lange, som hadde produsert Highway To Hell, Back In Black og For Those About To Rock. Samtalene strandet imidlertid, og dermed var det O’Brien som ble satt på jobben.

Brendan O’ Brien var et godt valg. Han hadde produsert blant andre The Black Crowes, Pearl Jam, Bruce Springsteen og Neil Young. Han var også en kompetent musiker, og samarbeidet godt med de krevende Young-brødrene. O’Brien ga AC/DC et luftig, smått poppete, hardrock sound.

Black Ice pekte tilbake til de klassiske syttitallsalbumene, både til Vanda & Young produserte album som Let There Be Rock og til «Mutt» Langes Highway To Hell. Det var få bluesbaserte låter ala Ballbreaker, det meste av innholdet bestod av fengende hardrock, godt spilt og produsert. Med en god produsent i stolen måtte det jo låte fett av AC/DC, med den fenomenale rytmeseksjonen Williams/Rudd og de to gitaristene Angus og Malcolm Young. Malcolm  som den evig støe, zenaktige rytmegitaristen, som holdt det hele sammen, og Angus alltid på jakt etter rifforama.

Vokalist Brian Johnson gjorde også godt fra seg, som han gjorde det på Siff Upper Lip. Han hadde åpenbart godt av lange pauser fra jobben, og låt avslappet og på. Det meste ble spilt inn live i studio, med kun et lite utvalg pålegg i ettertid. Det fikset den veloljede rockmaskinen AC/DC godt, til tross for at pensjonsalderen nærmet seg med stormskritt. Black Ice skulle bli det siste albumet med besetningen som spilte sammen så tidlig som på 1980s Back In Black. Ved neste korsvei, 2014s Rock Or Bust, var Malcolm Young rammet av demens og for syk til å delta.

Da de endelig kom tilbake med nytt materiale, var det med det lengste albumet de noen gang hadde gitt ut. Black Ice hadde plass til hele 15 sanger og en samlet spilletid på 55 minutter.  Det var noen spor for mye, plata hadde stått seg på å vært kuttet litt ned. Når det er sagt var det ingen blødmer her, så det gikk helt fint å spille plata tvers gjennom. Formen på låtene, med fokus på fengende, luftig hardrock med AC/DC-særpreg, ga plata et løft og en stemning av godt humør.

15 låter og mange av de på det jevne altså, men det var også noen skikkelige høyde-punkter. Rock N Roll Train var et salig  stopp-start rifforama; riff her og riff der, en bastant Rudd på slag og ikke minst en kul, energisk Johnson i front. En flott åpning, og en låt som minnet lytteren på hvorfor man hadde savnet ny AC/DC musikk.

Skies On Fire var en kul rocklåt, riktignok en slik gruppa hadde lagd bøttevis av, men det funket. Enda bedre var Anything Goes, som hadde passet inn på The Razors Edge, med sin helning mot popmusikk og uvanlig lyse stemninger til AC/DC å være. Her gikk gruppa nesten Tom Petty i næringa. Men hva gjorde vel det da låten var så suverent fengende.

På Stormy May Day spilte Angus for en sjelden gang slide gitar, noe han behersket til det fulle. Låten var typisk AC/DC i bluesformat, og dermed litt uvanlig for dette albumet. Det forhindret ikke at den funket utmerket.

Rating: 7/10