Area – Arbeit Macht Frei (Cramps LP, 1973)

1) Luglio, Agosto, Settembre (nero); 2) Arbeit macht frei; 3) Consapevolezza; 4) Le labbra del tempo; 5) 240 chilometri da Smirne; 6) L’Abbattimento dello Zeppelin

Area ble stiftet i Milan i 1972, og debuterte på plate i 1973. Gruppa var en av de mest oppfinnsomme og kompromissløse fra Italia på syttitallet. Det sier ikke så rent lite, Italia frembrakte som kjent en lang rekke flotte prog- og jazzrockgrupper i dette tiåret.

Selv om konkurransen var hard og bred, må det sies at Area var noe av det aller fremste som kom frem i bølgen av italienske grupper, ja faktisk av artister fra syttitallet i det store hele. Gruppa blandet inspirasjon fra progressive rock, jazzrock, arabisk musikk og kunstmusikk. Medlemmene var virtuoser på sine instrumenter, og vokalist Demetrio Stratos var et unikum av en vokalist. Grekeren Stratos hadde en stemme som strakk seg over mange oktaver og en intensitet få kunne matche. Hans sans for avant garde og kunstmusikk var tydelig i alt han gjorde, og det påvirket og pisket Area frem i uoppdaget musikalsk terreng gjennom syttitallet. Han nærmet seg tidvis det operaaktige kraftfulle og hadde egen undring i røsten. Han døde dessverre av kreft så alt for tidlig i 1979.

Stratos var ikke å alene om å være visjonær musiker i Area. Gitarist og synthesizer-traktør Paolo Tofani var ikke med på å stifte gruppa, men han kom med før innspillingen av debutalbumet i 1973, og skulle sette sitt preg på gruppa. Det samme gjorde Patrizio Fariselli (keyboards). I likhet med Stratos lagde begge også soloalbum ved siden av sitt virke i Area. De øvrige medlemmene som spilte på Arbeit Macht Frei var Giulio Capiozzo (trommer), Victor Edouard «Eddie» Busnello (saksofon, fløyte), Leandro Gaetano (piano), og Patrick Djivas (bass).

Area iscenesatte seg selv som et kompromissløst, sosialistisk prosjekt. Gruppa var på mange vis åndsbrødre med britiske Henry Cow, og delte den intellektuelle, teoretiske samfunnsdystopien. Begge orkestre stilte beinharde krav til musisering; her var det ikke rom for tvilere og det halvveise, hverken musikalsk eller når det gjaldt samfunnssyn.

Tittelen på debutalbumet var selvsagt hentet fra porten ved inngangen til Auschwitz, og var ment som et pek til de styrende klasser i Italia, som etter Areas oppfatning holdt arbeiderklassen i et jerngrep. Tittel, og ikke minst det kraftige omslaget, var ment som en protest mot fascismen. Sett i etter på klokskapens lys må nok selv gruppas allierte innrømme at det var en vel bred pensel å male det italienske samfunnet med, men kraftfullt var det!

Area ble signert til den fete undergrunnslabelen Cramps, som gi ut en rekke avantgardistiske klassikere gjennom syttitallet, plater som i dag er svært ettertraktet blant vinylhunder i tungvektklassen.

Arbeid Macht Frei var en intens blanding av jazzrock og noe som kunne kalles fri rock, sterkt strukturert og likevel besynderlig fri. Det ble ikke spart på kruttet, der musikken ble drevet frem av en ellevill rytmeseksjon, sprelske blåsere, keyboards og synthesizere. Over det hele fløt Stratos formidable stemme, brukt like mye som et instrument som selvstendig vokal. Uttrykket ble variert tilstrekkelig til at også lys og skygge ble sluppet inn, i mer neddempede og lyriske partier. Tidvis gikk musikken mot det rent atonale og avantgardistiske, noe som ga en følelse av konstant uro. Skal det trekkes historiske kraftlinjer var det mulig å finne likheter med Soft Machine circa Third og den rytmiske muskuløsiteten til Mahavishnu Orchestra. Humor hadde de også, sjekk referansene til Whole Lot A Love i L’Abbattimento dello Zeppelin; fabelaktig.

Area opererte i et annet nabolag enn det gjengse italienske prog-orkester, der drømmende stemninger og svale keyboardløp var typiske peilepunkter. Arbeit Macht Frei var et besynderlig stykke musikk, helt av seg selv og utenfor tid og rom, på tross av en tematikk som var stedbunden syttitalls.

Eller vent, kanskje den er enda mer aktuell i dag enn den gang da? Musikk for det postfaktuelle samfunn?

Rating: 8,5/10