Agitation Free – The Other Sides of Agitation Free (Garden Of Delights cd, 1999)

1) Atlantic Overcrossing; 2) Abulafia; 3) 6th Floor; 4) Deliverance; 5) Latino Catherine; 6) Get It Out; 7) Offstage; 8) Song für den Proletariersohn, Teil 1; 9) Song für den Proletariersohn, Teil 2;10) Song für den Proletariersohn, Teil 3

Selv om Agitation Free holdt kombinert avskjedsfest og konsert i Berlin 14. november 1974, ga noen av medlemmene likevel ikke opp samarbeidet. Grunnlegger Michael «Fame» Gunther fikk med seg gitarist Lutjens videre. De hadde riktignok ikke bestemt seg for om de skulle fortsette under Agitation Free-paraplyen eller med det nye navnet Lagoona. Det hele rant ut i sanden etter hvert, men ikke før Gunther og Lutjens hadde vært i studio med nye bandmedlemmer, diverse gjestemusikere og venner.

Innspillingene ble liggende uutgitt helt frem til 1999. Da ga Garden Of Delight ut materialet, sammen med en usedvanlig fyldig booklet, med historien til Agitation Free.  Det var en udiskutabel god ting at GoD ga ut dette materiale, selv om musikken på The Other Sides Of Agitation Free var langt unna gruppas opprinnelige musikalske modus operandi. Her ble det utgytt jazzfusion av tiden, ikke langt unna det for eksempel Weather Report drev med. Det betød en temmelig behersket og polert fusion, musikk som nok stod langt unna det Agitation Frees kjernepublikum foretrakk av musikalske utskeielser.

Musikken holdt ikke på langt nær samme kvalitet som de opprinnelige Agitation Free- skivene, men klarte man å legge vekk tanken på hva gruppa en gang var, var det ting å hente på The Other Sides Of Agitation Free.

Gunther og Lutjens fikk med seg Harald Grosskopf på trommer, Manfred Opitz på keyboards og Klaus Henrichs på saksofon. Grosskopf var en meget kredibel krautrocker, som var medlem i Wallenstein og Cosmic Jokers på første halvdel av syttitallet. I tillegg var en han en kort tur innom Ash Ra Tempel i 1973. Senere skulle han utgi en lang rekke soloalbum. Opitz hadde spilt rundt i flere marginale grupper, mens Henrichs hadde vært å finne i det fine bandet Os Mundi.

De syv første sporene bestod av semi-kommersiell jazz fusion. Musikken var hovedsakelig instrumental, med noen få vokale innslag. Det hele var smått pregløst, men samtidig var det tidvis en viss fart og spenning i uttrykket. Gruppa falt ikke i helt opp i den glatteste fusiongryta, men holdt intensiteten brukbart oppe, der den ene «lekre» soloen etter den andre danset ut av høyttalerne.

Den tredelte Song Fur Proletariersohn skilte seg ut. I løpet av en samlet spilletid på snaut ti minutter ble et mer rockbasert, smått psykedelisk uttrykk utforsket. Særlig den lange første delen stod seg, der det ble sunget på tysk, over bass, gitar og cymbaler. Den gode stemningen fortsatte i de raskere del to og tre. Selv om de to siste delene ikke gjorde samme inntrykk, ble Song Fur Proletariersohn den største beholdningen på denne sjarmerende, men ujevne utgivelsen.

Det skal tillegges at Gunther og Lutjens slett ikke var alene om å dyrke fusion og jazzrock blant tyske musikere på syttitallet. Krautfusion er en sterkt undervurdert og glemt sjanger, som rommer mange perler – i det hele tatt er dette et univers det er herlig å dukke ned i, selv om denne plata ikke var av de mest legendariske. Begynn heller med Out Of Focus, Brainstorm, Klaus Doldingers Passport, Tortilla Flat og ikke minst Kraan. Her er det mye herlig musikk å finne!

Rating: 6/10