Alcest – Shelter (Prophecy Productions cd, 2014)

1) Wings; 2) Opale; 3) La Nuit Marche Avec Moi; 4) Voix Sereine; 5) L’Eveil Des Muses; 6) Shelter; 7) Away; 8) Délivrance

Låttitlene på Alcests fjerde album, Shelter, fortalte at gruppa fortsatt befant seg innhyllet i mystisismens tåkete slør. «Vinger», «Fredelige stemmer» og «Musenes oppvåkning» avslørte tematikk som knyttet seg tett opp til de tre foregående albumenes behandling av barndomsminner, sjelens vandring og andre dimensjoner. Dette samme gjorde tittelen, som pekte hen til et sted å oppsøke for ro og beskyttelse. Da Shelter ble utgitt i januar 2014 var det likevel ikke mangel på overraskelser. Det skyldes ikke tekstlig refokusering, men en stor endring  i det musikalske uttrykket.

Alcest hadde til da balansert mellom shoegaze-drømmerier og anslag av black metal, og underveis skapt en egen sjanger, den etter hvert så flittig utnyttede blackgaze. Black metal-elementene var mest tilstede i ånd, men tidvis også i flerrende gitarorgier og skrikende vokal. På Shelter var et hvert innslag av metal forlatt, til fordel for shogazebasert drømmepop. Etter tre album med relativt sett likt musikalsk grunnuttrykk var det på tide med en endring. Endringen kunne selvsagt gått i tyngre retning, gitt Neige og Winterhallers bakgrunn, men det opplevdes mest naturlig at de landet i shoegazeland.

Etter å ha spilt inn de foregående albumene i Tyskland og Frankrike, tok Alcest turen til Island for å spille inn Shelter. Her rigget de seg til i Sundlaugin Studio, det etter hvert så berømte studioet eid av Sigur Ros. «Med på kjøpet» fulgte studioets faste tekniker Birgir Jón Birgisson, som produserte Shelter. Birgisson og studioet hadde mange klienter, blant annet The Album Leaf, Julianna Barwick og Múm – og selvsagt Sigur Ros selv.

Inspirasjonen fra Sigur Ros kunne merkes, men mer enn noe annet var Shelter enn hyllest til britisk shoegaze fra nittitallet. Særlig var Slowdive hjertelig tilstede blant inspirasjonskildene. Neal Halstead, leder av nevnte band, dukket da også opp som gjest på ett spor. Også postrockens typiske stemningsskift og kaskader av lyd var å høre, og da i tradisjonen etter Sigur Ros, med flagrende oaser av vellyd å bakse omkring i.

Inspirasjon til tross, Alcest var fortsatt seg selv nok. Det musikalske fundamentet, med langstrakte gitardrømmerier, bass duppende i lydbildet, vokalarrangement dryppende av stillferdig melankoli og en generelt disig stemning, var å kjenne igjen fra tidligere. Innpakningen var likevel annerledes. Det låt «lettere» og mykere i anslaget, hvor musikken holdt seg til en nesten-ambient gitarbølge. Det hele duvet sakte og vennlig forbi, uten å konfrontere lytteren. Det låt upåklagelig vakkert, men dessverre manglet det melodiske knagger å henge all den myke skjønnheten på. Slik sett låt Shelter litt «fattig» i all sin stråleglans.

Kontrastene som gjorde gruppas tidligere utgivelser så fengslende, var ofret på shoegazens alter denne gangen, og det medførte en viss flathet og opplevelse av det ordinære i uttrykket. Det sendte Alcest inn i den store bagen av «vanlige» band. Tidvis kunne en viss kjedsomhet tvinge seg på, da det sjeldent eller aldri var mothaker å hekte engasjement på. Sangene klarte ikke å sprenge seg ut av den disige, forsiktige musikalske tåken, i hvert fall ikke om man lyttet til hele albumet i ett strekk. Da var det bedre å trekke frem en låt eller to, og la det være dosen per gang. Dèt var svært annerledes enn på de tre første platene, hvor gruppa hadde lyktes med å skape helhetlige album, som vant seg nettopp på å bli lyttet til i sin helhet. Til gjengjeldt vant Shelter seg på å bli inntatt i små doser. Da fikk sangene anledning til å brette ut seg i sin egen lille verden, fri for den massive dosen av «sameness».

Rating: 6,5/10