Alcest – Les Voyages De Làme (Prophecy Productions cd, 2012)

1) Autre Temps; 2) Là Ou Naissent Les Couleurs Nouvelles; 3) Les Voyages De L’Ame; 4) Nous Sommes L’Eme­raude; 5) Beings Of Light; 6) Faiseurs De Mondes; 7) Havens; 8) Summer’s Glory

På Alcests tredje studioalbum fortsatte gruppa med ambisiøse konsepter. Denne gangen dreide seg om intet mindre enn «sjelens reiser», etter at de to foregående platene hadde tatt for seg henholdsvis minner fra en svunnen tid – les barndommen – og et menneskes reise fra èn dimensjon til en annen. Sistnevnte var lett å lese som en drøfting av døden og hva som kom etter, men det var ifølge hovedperson Neige en for enkel slutning, det dreide seg om mer enn som så.

Uansett hvor alvorlig man tok «konseptene», så var det tydelig at Alcest la kraft og kreativitet inn i skape helhetlige opplevelser i summen av tekst og musikk. Det lyktes gruppa forbløffende godt med, helt fritt for traurige, neo-progressive klisjeer. I ånd slektet Alcest like mye på franske prog-bautaer som Magma, Atoll og Ange, som på black metal, neo-prog og shoegaze.

På tross av klare progressive grunnverdier, var det musikalske også på det tredje albumet forankret i deres særegne blanding av shoegaze, postrock, progressiv rock og black metal, en kombinasjon som etter hvert gikk under banneret blackgaze. I 2012 var det mange artister som så denne retningen som en vei videre, en befrielse fra stramme rammer innen black metal og annen avantmetal.

Alcest leverte ingen stor fornyelse med Les Voyages De Làme. De holdt seg for det meste til formlene de hadde utviklet på de to foregående albumene. Det var likevel ingen plagsomme gjentagelser eller kjedsomhet å spore. Selv om overraskelsesmomentet delvis var borte, fremstod Alcest som mestere av egen form på tredjealbumet. De var vitterlig originalene innen sjangeren, og hadde mer å by på enn de aller fleste andre innen ett (svært) utvidet metalbegrep. Kombinasjonen av prog, shoegaze og metalattack ble alltid båret på kombinasjoner av særpregede gitarfigurer, og etter hvert hadde Niege også utviklet sitt melodiøse øre. Han var nøye med å fjerne seg fra sin fortid som metalmusiker, og understreket at enkelte elementer fra metal ikke på noe vis kunne bidra til å legge Alcest i metalbagen.

Les Voyages De Làme var en destillert foredling av de to forgjengerne. Plata var en god blanding av debutens renskårne shoegaze-melankoli og oppfølgerens tyngre, insisterende uttrykk. I tillegg var vokalarrangementene mer komplekse og tilfredsstillende, der vokal ble lagt i lag på lag, og tidvis kunne begrense seg til ordløs nynning og rene teksturelle bidrag.

Produksjonsverdiene var også løftet noen hakk. Det låt stort, hardt og mykt på samme tid – i det hele tatt var albumet en sonisk nytelse. På høyt lydnivå var dette virkelig et bad å dykke ned i. Det bidro til å gi musikken ytterligere eteriske og metafysiske kvaliteter, og gjorde Les Voyages De Làme til gruppas mest svevende og drømmende album så langt. Plata var tidvis nesten uanstendig vakker, uten at gruppa falt for fristelsen til å smøre for hardt på; Alcest brukte aldri bredere pensler enn nødvendig. Det var som om new age møtte shoegaze møtte atmosfærisk metal. Nødvendig jording ble det likevel sørget for, gjennom Winterhalters ypperlige tromming. For en mann! Alcest beholdt spenningen i uttrykket, og styrte klare av trivielle løsninger. I sannhet en bragd.

Det var alltid liv i Les Voyages De Làme, som på tross av drømmerier og sørgmodighet, alltid hadde et løft i seg. Dermed endte den melankolske og svevende musikken opp som regelrett livsbejaende lytting.

Rating: 8,5/10