Area – Caution Radiation Area (Cramps LP, 1974)

1) Cometa Rossa; 2) ZYG (Crescita Zero); 3) Brujo; 4) MIRage? Mirage!; 5) Lobotomia

Før Areas andre album var det utskiftninger i mannskapet. Patrick Djivas tok med seg bassen og gikk, og ble erstattet av Ares Tavolazzai. I tillegg forsvant Victor Edouard «Eddie» Busnello (saksofon, fløyte). Han ble ikke erstattet.  Tofani videreførte fløytespillet og selv om Partizio Fariselli av og til plukket frem bass-klarinetten, ble lydbildet mindre dominert av saksofon og andre blåsere.

Også Areas andre album ble utgitt på Cramps Records, og det var vanskelig å se for seg et annet italiensk plateselskap på syttitallet som hadde vært villige til å gi ut Caution Radiation Area. For her tok Area ytterligere steg ut i avantgardistisk jazzrock. Plata var en halvtimes lang reise i musikalsk krattskog, med ullent terreng og skarpe toner. Samtidig var det en sær og sjelden skjønnhet gjemt i de barske og ugjestmilde musikalske landskapene.

Caution Radiation Area ble drevet  av rytmeseksjon, gitar og keyboards, supplert av Demetrio Stratos elleville vokalisering og tykke lag av synthezisere og matter av strøm og støy. Resultatet var ellevill, nidkjært utforskende og krevende lytting. Musikken kunne minne om King Crimsons onde fetter cirka Red, Mahavishnu Orchestra, Soft Machine ala opptaket fra Høvikodden 1971 og tidvis Miles Davis – da Miles brukte Peter Cosey på gitar og selv fomlet med elektrisk keyboard. Selvsagt var også Henry Cow en peilepinne, men det var et stykke fra varmblodige Area til Henry Cows kjølige intellektualisme og akademiske karakter. Area var langt mer aggressive, heite og ukontrollerte enn de kjølige engelskmennene (undertegnede elsker dem begge!) Uansett hvem man sammenlignet med; Area var dypt originale og egenrådige, og enda mer så på Caution Radiation Area enn på debuten.

Åpningssporet Cometa Rossa var fire minutters bliss. Først drivende jazzrock med østlig inspirasjon, før det hele ble tatt ned i dypet, hvor Stratos led i en trist kjeller over kald elektronikk, før det landet i jazzrocken igjen. Dette var låten som minnet mest om innholdet på debutalbumet, men denne gangen var saksofonen byttet ut med keyboards og synthesizer, som ledende instrumenter. Det skjedde mer i løpet av disse fire minuttene enn på det jevne jazzrock/progalbum totalt sett.

ZYG (Crescita Zero) startet i støyland, med flater av underkjølt elektronikk. Deretter ble hele stasen sendt ut i vanvittige gitarekspedisjoner, over en rytmeseksjon som nesten falt fra hver andre, hele tiden. Intenst!  Brujo, heks på spansk, fortsatte der ZYG sluttet, med superoverstyrt jazzrabalder, før et nedfall i ambiente skygger – selv sinte italienske kommunister måtte puste. Etter dette måtte man til slutten av platas side èn før det hele roet seg igjen; Brujo utnyttet Stratos vokal til det ytterste, der han ravet over syke, elektroniske og atonale landskap, med røsten stilt inn på galskap.

Side to var dominert av den ti minutter lange MIRage? Mirage!  Lenger ut i kosmos kom aldri Area. Stykket kombinerte renspikka improv ala tidlig engelsk syttitall – tenk utgivelsene på Incus – med lange flak av nesten-stillhet og skummel, lei stemning. Da kunne Area minne om Scott Walkers senere plater. Da gruppa midtveis  hvisket negative plateanmeldelser av sitt eget debutalbum var det hele komplett.

Lobotomia var siste spor ut, med fire minutter med skarpe sinustoner. Her gikk Area Wolf Eyes-sideprosjektet Spykes i næringa, cirka tredve år før tiden.

Rating: 9/10