Angst Skvadron – Sweet Poison (Agonia cd, 2010)

1) Valium Holocaust; 2) Aerophobia; 3) Posttraumatic Stress Syndrome; 4) Dolcontine Blues; 5) Fucking Karma; 6) The U.F.O. Is Leaving; 7) Rivotril Matja; 8) We Miss Them; 9) The Eyes Among Stars; 10) Sweet Poison

Angst Skvadrons første album var kun en forsiktig forsmak på sjangerknusingen gruppa skulle bedrive på sitt andre og så langt siste album Sweet Poison. Flukt var, på tross av elegante teksturer og uvanlige arrangementer, fortsatt i stort et black metal-album. Også Sweet Poison inneholdt black metal-elementer, men var tidvis langt unna sjangerens tradisjonelle uttrykk.

Sweet Poison kunne  karakteriseres som black prog. Her ble black metal, postpunk, skrekkfilmsoundtrack og progressive rock blandet sammen til et fascinerende hele, uten at det låt kaotisk eller konstruert. I tillegg viste gruppa frem en for sjangeren smått unik melodisk åre, hvor det ene fengende tema avløste det neste. Samtidig var låtene originale og unngikk alle melodiske trivialiteter. Arrangementene hadde tatt ytterligere steg siden sist, og plata var full av snedig bruk av alt fra fløyte, theremin, moog og analoge synther.

Tematikken fra forgjengeren var delvis videreført, der spacerockinspirasjonen var tydeligere i lyrikken enn i selve musikken, selv om det også musikalsk var visse konsesjoner i den retning. Tekstene lot det i hvert fall skinne tydelig gjennom; The Eyes Among The Stars, The U.F.O. is Leaving, Aerophobia og We Miss Them sendte tankene i retning av store åpne himmelrom og besøk fra fremmede planeter. Angst Skvadron hadde i det hele et stort talent for herlige låttitler og tekstlig tematikk. Og det var ikke bare himmelrommet som fascinerte. Forgjengerens Negativitetens Kvelertak fikk sin «oppfølger» i Posttraumatic Stress Syndrome, for øvrig en lidelse det var mulig å anta at Trond Nefas led under. Smertestillende og beroligende midler var tema i låter med de tett på geniale titlene Valium Holocaust og Dolcontine Blues. Det lå humor begravd i alvoret.

Det var kombinasjon av det spennende tekstuniverset og den fengende og oppfinnsomme musikken som gjorde Sweet Poison så tiltrekkende. Man kunne tidvis ta seg i å savne den tunge råskapen fra forgjengeren, men savnet ble godt kompensert av de fete influensene fra progressiv rock og spacerock. Ta låter som nevnte Posttramatic Stress Syndrome og Valium Holocaust; kule kombinasjoner av bekmørk svart buzz, synthskimmer, progressive rockutskeielser og korsang. Eller dystre Dolcontine Blues, en ballade fri for perkusjon, badet i svimlende tangenter og snikende uhygge. Den rullet sakte over i Fucking Karma, som tok det rolige arrangementet videre før metallen sakte tok over, mens synthene fortsatte å pirke i lytteren og tok deg med på en reise ut i uendelige svarte hull.

Forskjellige innfall og utfall til tross, det var en gjennomgående åre av gitarriff som holdt det hele sammen. Gitararbeidet var et stykke unna tradisjonell black metal, med noen buzzende unntak, og var nærmere tradisjonell hardrock riffing. Det ga helheten ekstra dimensjoner og bandt den himmelstormende musikken til jorden.

Det var leit at det ikke fulgte flere plater etter Sweet Poison, kanskje særlig med tanke på hvordan plata ble avsluttet. Instrumentale We Miss Them hadde et fengende, inviterende tema, med keyboards og moog som ledende instrumenter – rett og slett beroligende, vakker musikk. Deretter var det over den skrudde black proggen i The Eyes Among Stars, før det hele ble endelig rundet av med tittelsporet, som la seg tett innpå King Crimson i det myke hjørnet cirka 1971.

Rating: 8/10