Anthrax – Spreading The Disease (Megaforce LP, 1985)

1) A.I.R.; 2) Lone Justice; 3) Madhouse; 4) S.S.C./Stand Or Fall; 5) The Enemy; 6) Aftershock; 7) Armed And Dan­gerous; 8) Medusa; 9) Gung-Ho

Bak et omslag som fulgte opp den hysteriske tegneserieestetikken fra debutalbumet, befant Anthrax andre album Spreading The Disease seg. Selv om omslag og tittel var et billig spill på bandnavnet og på gruppas stigende status i metalkretser, hadde de forlatt den mest (bevisst) lavpannede retorikken fra debutalbumet, uten at noen kunne påstå at Anthrax hadde forandret seg til «voksenmusikk».

Det tok relativt lang tid før Spreading The Disease var klar for utgivelse. Ett år og ni måneder var lang tid for et ungt og sultent band. Mye av grunnen skyldtes utskiftinger i besetningen. Bassist Dan Ilker hadde forlatt bandet og blitt erstattet av Frank Bello. Om Ilker hadde sluttet frivillig, ble vokalist Neil Turbin sparket ut. Det var synd , for det var artig å høre en klassisk heavy-vokalist i front for ustyrlig thrash metal. Etter å prøvd diverse kandidater, endte gruppa opp med å hyre Joey Belladonna. Han var også en sterk vokalist, som hadde både den klassiske heavy-vokalen og samtidig var i stand til å ikle seg rollen som rytter av thrashmetal-monsteret Anthrax. Belladonna stemme minnet lytteren på at Anthrax var direkte forankret i tradisjonen etter Judas Priest og NWOBHM, som Priest var en sentral inspirasjonskilde for. Anthraxdebuten fikk Belladonna med EPen Armed And Dangerous, som ble sluppet før andrealbumet.

Anthrax hadde ikke råskapen Slayer la for dagen, og heller ikke det tidvis geniale rifforamaet Metallica kunne oppvise pre The Black Album. Låtskrivingen var heller ikke alltid av topp merke hos våre venner fra New York. Alt dette bidro til at Anthrax forble en divisjon under de to nevnte, men likevel over det oppskrytte Megadeath.

Kun bronseplass i thrashmesterskapet hindret ikke at gruppa laget noen riktig gode plater, og Spreading The Disease var en av gruppas beste. Med Spreading The Disease forsterket Anthrax det meste av det beste fra debuten. Riffene var saftigere, soundet var tyngre og melodilinjene var mer spenstige. Tempoet var riktignok roet en smule ned, uten at det gjorde at saften ble presset ut av galskapen. Litt mindre dårlig tid og større nyanser i virkemiddelbruk gjorde at Spreading The Disease både hevet seg over den gode forgjengeren og landet som et album alle metalhoder må ha med seg. Og misforstå ikke, Anthrax hadde beholdt den punkete New York-galskapen, sjekk for eksempel albumavslutningen Gung-Ho, eller den hissige Aftershock.

Spreading The Disease inneholdt flere thrashmetal-klassikere. Singelen Madhouse var kanskje det største høydepunktet. Her hadde gruppa hostet opp et av sine beste riff noensinne, og sangen nøt godt av Belladonnas vokal, som passet som hånd i hanske. Den rasende S.S.C./Stand Or Fall var ikke langt bak, der den dundret i vei etter en liten intro med østlige toner. Der nærmet de seg Slayers sanseløse øs, med en dråpe mer tradisjonell metalmelodiøsitet i miksen. Medusa var et tredje høydepunkt, og nok en gang var det solide doser heavy metal mikset inn i thrashen.

Etter utgivelsen av Spreading The Disease var det ut på veien sammen med Metallica, noe som tilslutt endte i Sverige. Dagen etter konserten i Solnahallen 26. september skjedde den forferdelige ulykken hvor Metallicabassist Cliff Burton mistet livet.

Rating: 7,5/10