Atomic Rooster – In Hearing Of Atomic Rooster (Pegasus LP, 1971)

1) Breakthrough; 2) Break The Ice; 3) Decision/Indecision; 4) A Spoonful Of Bromide Helps The Pulse Rate Go Down; 5) Black Snake; 6) Head In The Sky; 7) The Rock; 8) The Price

Å holde Vincent Crane fornøyd var en krevende øvelse. I hvert fall om man la hans turnering med medlemmer i Atomic Rooster til grunn. Han byttet musikere omtrent like ofte som andre byttet undertøy. Det er ikke tvil om at mannens notoriske utålmodighet og manglende evne til å fokusere skulle koste både Atomic Rooster og han selv en større karriere enn det som ble resultatet.

Sommeren 1971 var gruppa på sporet av noe stort, da besetningen med Crane, Du Cann og Hammond fikk en stor hit i hjemlandet med Devil’s Answer. Singelen gikk til fjerde plass, og fulgte opp suksessen til Tomorrow Night fra året før. Samtidig gikk gruppa i studio for å spille inn sitt tredje album. Crane fant ut at han ville ha inn en «fullblods» vokalist. Det var åpenbart ikke godt nok at John Du Cann kombinerte gitarspill og vokal. Inn kom den herlige sangeren Pete French. French hadde sunget på Leaf Hounds eneste album, Growers Of Mushroom. Growers Of Mushroom ble spilt inn i 1970 og sluppet året etter og fikk etter hvert status som en hard rock klassiker og et svært ettertraktet samlerobjekt. Ikke nok med at Du Cann ble skjøvet vekk fra mikrofonen, Crane sørget også for å mikse gitaren hans ned i lydbildet. Du Cann fikk nok, og tok med seg trommeslager Paul Hammond til det nye bandet Bullet, som raskt skiftet navn til Hard Stuff og ga ut et par album, uten den store suksessen.

Atomic Roosters tredje album, med den snodige tittelen In Hearing Of Atomic Rooster, ble til tross for tumultene et godt album. Du Cann og Hammond rakk å spille på hele plata, og Pete French sang på fem spor. Du Cann skrev to sanger og Crane de resterende seks. Crane fikk hjelp av sin daværende kone, Pat Crane, til å skrive tekster på fire av sangene (de to siste var instrumentaler).

In Hearing Of fortsatte i samme musikalske spor som forgjengeren, med fengende låter i skjæringspunktet mellom hard rock og prog, men var lettere på labben enn den tunge forgjengeren. Dèt skyldes at gitarene var mindre dominerende denne gangen (selv om Du Cann fortsatt var hørbar), til fordel for store doser av Cranes hammondspill. Crane var en formidabel musiker, og det var en nytelse å høre spillet hans, så manglende «tyngde» var ikke plagsomt, selv om Death Walks Behind You i sum var en smule sterkere enn oppfølgeren.

Atomic Rooster skrev fortsatt iørefallende sanger, som kledde de hammondtunge arrangementene godt. Pete French var også en svært god vokalist, en skikkelig britisk blues-soul-hard rock vokalist, av den typen britene hadde så mange av på slutten av sekstitallet og begynnelsen på syttitallet.

Den sterkeste låten på albumet var det likevel Crane selv som sang. Den krypende, lumre Black Snake var en protoprog klassiker; seks minutter intens undring fra Crane om hva som egentlig kom snikende når mørket falt på. Grøss!

På den breiale, pianodrevne Breakthrough fikk French vist seg frem. Både den og Break The Ice hadde innslag av hvit manns funk, noe gruppa fikset rett så bra, og som pekte frem mot neste album.

Også In Hearing Of hadde en vellykket ballade. Decision/Indecision lå i et ettertenksomt popsoul-terreng, nok en gang drevet av Cranes pianospill. Vakkert og melodisterkt.

De to obligatoriske instrumentalene, A Spoonful Of Bromide Helps The Pulse Rate Go Down og The Rock, tilførte ikke all verden som ikke de tidligere platenes instrumentaler allerede hadde bidratt med, selv om The Rock hadde et småkult funky drag.

Rating: 7,5/10